Debatt:

Vår største frykt er at pasientene våre mister viktige arenaer for livsmestring, ro og rehabilitering

Fagpersoner ved Rusavdelingen kommer med en felles uttalelse om nybygg for Rus og psykisk helse.

ÅSGÅRD: Onsdag skal det avgjøres om et nytt bygg skal settes opp på åsgårdtomta, eller om det skal bygges i Breivika.   Foto: Illustrasjonsfoto: Ronald Johansen

meninger

Onsdag 19. mai skal styret i UNN velge tomt til nytt klinikkbygg for psykisk helsevern og rusbehandling. Det første alternativet vil innebære at man får et langstrakt bygg på Åsgårdtomta. Alternativ to er et kompakt bygg i Breivika. Det siste alternativet er en blanding av disse alternativene der en mulig splittelse av psykisk helse- og rusklinikken vil være et scenario.

Som fagpersoner og ledere innenfor Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), kjenner vi et sterkt behov for å uttrykke vår støtte til Åsgårdalternativet, og de synspunkter våre kollegaer fra psykisk helsevern fremmet 12.05.21 i kronikken. Vi frykter at et nytt klinikkbygg på den aktuelle tomten i Breivika vil kunne medføre at kvaliteten på behandlingen vi tilbyr for rusavhengige blir dårligere.

Ansatte og ledere i psykisk helsevern er tydelige på at det er Åsgård-alternativet som vil legge til rette for den beste behandlingen av psykiske lidelser. Vi mener dette også gjelder for ruslidelser. Bruker- og ansattrepresentanter i arbeidsgruppene, styringsgruppen, brukerorganisasjoner (Mental Helse Troms, Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse Troms og Finnmark, Marborg og RIO) og UNNs brukerutvalg er også tydelige på at deres foretrukne alternativ er Åsgårdtomta.

Vi opplever dessverre at vår avdelingsledelse ikke fremmer våre og pasientenes synspunkter i denne prosessen. Det er med overraskelse vi leser i tilleggsnotatet som skal fremmes til styresaken 19.05.21 at:

«Ansatte og ledere ved Rusavdelingen ønsker at det trekkes fram hvordan det over flere år har vært jobbet med å bedre den somatiske helsen til pasienter innlagt på både rus- og psykisk helse, men at dette ikke har vært vellykket til nå. Deres oppfatning er at nybygg er et mulighetsrom til å tenke nytt for å finne bedre løsninger for å behandle hele pasienten. Rusavdelingen ønsker derfor samlokalisering av virksomheten i Breivika.»

Vår erfaring er at samhandlingen rundt somatisk helse hos innlagte pasienter i TSB i stor grad fungerer godt (noe vi også har gitt tilbakemelding om i arbeidsgruppene for prosjektet). Det foreligger for eksempel godt og regelmessig samarbeid mellom ruspoliklinikken og smertepoliklinikken, og ruspoliklinikken kommer ved behov på tilsyn til somatiske enheter.

Vår opplevelse er at flertallet av både ansatte, ledere og pasienter ønsker å bli værende på Åsgårdtomta slik tomtealternativene foreligger. Vi frykter at et nybygg på tomta i Breivika vil begrense, heller enn å øke, vårt «mulighetsrom». Dette da det er snakk om en uhensiktsmessig trang tomt, der vi mister åpenbare kvaliteter som fri tilgang til naturlige uteareal på bakkeplan og utsikt til natur. Det er tenkt at behovet for friareal utendørs skal ivaretas i form av bokslignende atrium på taket. Vi mener at våre pasienter fortjener de mulighetene og kvalitetene som ligger i et nybygg på Åsgårdtomta.

Åsgårdtomta ligger godt integrert med resten av lokalsamfunnet, og er etter vår mening en langt bedre lokalisasjon for behandling av rusavhengige, enn et tettbygd og travelt sykehusområde like ved helikopterbasen. Dette gjelder særlig for pasienter som er i innlagt i døgnbehandling. Som både har behov for ro, og å øve seg på å ta del i samfunnet igjen. Vi er spesielt bekymret for døgnbehandlingstilbudene (Rusbehandling Ung og ReStart) som tilbyr behandling i henholdsvis seks måneder og 12 uker. I disse tilbudene er det å bygge et liv med kontroll over rusen et sentralt mål og avgjørende for bedre helseprognose.

For å bidra til å «bygge et liv» må vi som behandlere fokusere på hele mennesket. Menneskene vi behandler må få gjøre erfaringer uten rusmidler der livet foregår. Vi bruker derfor omgivelsene rundt oss aktivt i behandlingen. For eksempel har vi i dag både volleyballbane, grillhytte og garasje (med mekkerom og musikkrom), som er unike arenaer for å etablere kontakt og samarbeid med ambivalente unge rusavhengige. Vi bruker nærområdet, også arealet rett utenfor utgangsdøra, aktivt til turer, trening og samvær. Vi fokuserer på å mestre daglige gjøremål. For utenforstående kan dette kanskje oppleves som trivielt, men for våre pasienter, kan det være den første arenaen på lenge med fravær av rus og/eller vold (av fysisk eller psykisk karakter). Det er også behandlingsarenaer for eksponeringstrening for angst, mestring av dagligliv, korrigering av negative relasjonelle erfaringer og utforskning av følelseshåndtering. Det er disse mulighetsrommene vi ikke vil miste.

Enhet for avrusning kan være i en særstilling her i forhold til deres pasienter og behovet for somatisk helsehjelp. Her ser man også tydeligst behovet for god samhandling med somatiske helsetjeneste, spesielt for de fire akuttplassene. Pasienter i denne første delen av rusbehandling kan ha samtidig alvorlig somatiske helseutfordringer, og de har en risiko for en rekke somatiske komplikasjoner. Enheten har gjennom hele prosessen signalisert ønske om å styrke den somatiske oppfølgingen av innlagte pasienter, men ikke at dette er ensbetydende med samlokalisering i Breivika. Dersom et nybygg på Åsgård legger til rette for bedre laboratorietjenester, vil en viktig del av det som i dag oppleves utfordrende kunne være løst.

Etter vårt syn vil valg av tomt definere behandlingstilbudet i flere tiår fremover fordi kvalitetene ved tomtealternativene skiller seg så markant fra hverandre. Vår pasientgruppe, mennesker med ruslidelser, har ofte somatiske og/eller psykiske tilleggslidelser og behov for sammensatte tjenester. Vi er enige i at ideelt sett ville det vært fantastisk å samle alle tjenester under «samme tak» for å gi mest mulig helhetlig tilbud. Men når vi ser på realitetene i tomtealternativene er vi ikke i tvil om at tilbudet til majoriteten av vår pasientgruppe kan få dårligere kvalitet dersom det lokaliseres på Breivikatomta.

Vi mener også at det er mulig å styrke samarbeidet mellom psykisk helsevern, TSB og somatiske avdelinger, uten samlokalisering på en uhensiktsmessig tomt. Vår erfaring er at godt samarbeid sikres gjennom positive holdninger mer enn geografisk nærhet, og at å legge til rette for samarbeid og fagnettverk er mer effektfulle tiltak enn fysisk nærhet i seg selv. Det helt klart er en vesentlig andel pasienter i somatisk sykehus som har behov for kartlegging og oppfølging av rusbruk (jamfør regional fagplan for TSB), men vi tror det er mulig å nå disse pasientene med andre metoder enn å bygge nybygg i Breivika.

Vi tror ikke det vil oppleves mindre stigmatiserende for vår pasientgruppe å være innlagt i Breivika enn på Åsgård, vi tror heller at et behandlingstilbud på Åsgårdtomta vil signalisere at UNN tar denne pasientgruppas særskilte behov for helsefremmende omgivelser på alvor. Vår største frykt er at pasientene våre mister viktige arenaer for livsmestring, ro og rehabilitering på bekostning av blind tro på at fysisk nærhet til somatiske helsetjenester er en nødvendighet.

Signert: Camilla Simonsen (Psykologspesialist), Reidar Raklev (Psykologspesialist), Aud Rørvik Psykologspesialist og enhetsleder Ruspoliklinikken), Lisbeth Møller-Solheim (Psykologspesialist), Siri Hillestad (Fagutvikler Avrusningsenheten), Hella Oelmann (spesialist i nevropsykologi), Dorota Slomian-Johansen, (overlege i psykiatri, spesialist Rusmedisin), Kari-Ann Olsen-Kristiansen (Psykologspesialist, enhetsleder Rusbehandling Ung).