« … vi har overhodet ikke latt være å lytte til brukere og ansatte i organisasjonen» sier styreleder Ronald Linaker til Nordlys etter at UNN-styret i forrige uke valgte å følge administrerende direktørs innstilling og legge det nye bygget for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling til Breivika. Samtidig har brukerne samstemmig, og de ansatte i psykisk helsevern (nærmest samstemmig) argumentert klart og tydelig for Åsgård-alternativet.
Jeg vet ikke hvordan styrelederen definerer «å lytte», men de tilbakemeldingene jeg får er at brukerne og de ansatte ikke opplever at de er hørt. Mens de har vektlagt pasientenes psykiske helse og behandling av psykiske lidelser, har direktøren og de eieroppnevnte styrerepresentantene vektlagt pasientens somatiske helse og behandling av fysiske lidelser. Det store spørsmålet er vel egentlig hvordan man best mulig kan legge til rette for begge deler.
Med UNN-styrets
vedtak viser de at somatikken prioriteres foran psykisk helsevern nok en gang. Igjen går hensynet til den somatiske helsen foran hensynet til den psykiske. Pasienter som kommer til UNN for å få behandling for den psykiske helsen skal altså få litt dårligere behandling av psyken fordi de kanskje kan få litt bedre somatisk behandling om bygget ligger nærmere resten av UNN? Forstå det den som kan.
Bakteppet her er jo at mennesker med alvorlige psykiske lidelser lever i gjennomsnitt 15–20 år kortere enn den øvrige befolkningen. Styret tror det vil utjevne seg hvis vi flytter pasientene til Breivika. Jeg skal ikke underslå at fysisk nærhet til somatikken er viktig, men stiller meg tvilende til at det er hovedproblemet.
Det er tretten minutter mellom Åsgård og Breivika og egentlig ingen avstand å snakke om. Det er jo heller ikke slik at hjerte- og lungeleger kommer til å luske rundt i psykisk helsebygget på leting etter noen å behandle bare fordi bygget ligger vegg i vegg. Avstanden mellom psykisk helsevern og somatikken har betydelig mer med strukturelle, organisatoriske og kulturelle faktorer å gjøre enn den fysiske avstanden mellom byggene.
Den gylne regelen tilsier at Psykisk helsevern og Tverrfaglig spesialisert rusbehandling skal vokse mer enn somatikken hvert år målt i gjennomsnittlig ventetid, kostnader og aktivitet. Ansatte ved UNN har over tid uttrykt bekymring over hvordan situasjonen faktisk er i foretaket. Fagfolk slutter, og ledere går av fordi de ikke lenger kan gå god for det faglige tilbudet. Det er lite attraktivt å jobbe i en del av helsetjenesten som stadig nedprioriteres. UNN-styret svarer med å gjøre psykisk helsevern ved foretaket enda et hakk mindre attraktiv både for ansatte og brukere.
NAV-direktør for Troms og Finnmark og UNN-styremedlem Grete Kristoffersen trekker fram stigmatisering etter år med psykiatrisk sykehus på Åsgård som en vesentlig årsak til at folk ikke søker hjelp. Hun sier at «– Vi har kommet langt på vei med å bygge ned stigmatisering av psykiske lidelser i landsdelen vår. Men jeg vet at det er en stor terskel for å gå over dørterskelen til Åsgård i dag. Dessverre er det sånn.»
Dessverre sier hun lite om hvorfor det er sånn. Kan det være fordi UNN og UNN-styret systematisk og over tid har nedprioritert psykisk helsevern? Kan det være fordi det er for få ansatte, at de ansatte som er der har for liten tid til å drive god og forsvarlig pasientbehandling? Kan det være fordi bygget på Åsgård ikke i noe år av sin levetid har hatt tilstrekkelig vedlikehold?
Kanskje vi skal sette menneskene først, denne gangen?
Kan det være fordi bygningsmassen, på godt nordnorsk «f*** ikkje ser ut»? Kan dét være noe som bidrar til stigmatisering av psykisk syke? Jeg så en nylig facebook-status fra en av de ansatte på Åsgård som beskriver oppgittheten mange ansatte opplever:
«Når man ikke har flere sengeplasser å kutte, når arbeidstrening i gartneri, systue og verksted e borte, når båttur, kino og fotballkamp e strøket, når egendrevet kafé e nedlagt, da tenke man at; nu kan det vel ikke være mer man kan ta fra innlagte psykiatriske pasienta!? Æ glemte visst en ting, luft, man kan selvfølgelig ta utsikt, utemiljø og frisk luft fra dem.»
Så skal altså da pasientene flytte til Breivika – for å gå rundt i lukkede (på grunn av suicidfaren) luftegårder eller atrier på taket av et nybygg i Breivika. Atrier med sol kanskje 1 time om dagen (kun i juni), halvannen meter snø 5 md. i året, og helikopteret susende rundt ørene på dem, i hektiske Breivika og med fullt innsyn fra Tannbygget og PET-senteret. Hvordan skal det redusere stigma? Stigma reduseres først og fremst gjennom etablering av et skikkelig tilbud. Et tilbud med fagfolk nok, som har tid nok, i omgivelser som legger til rette for god behandling. Et tilbud som synliggjør at mennesker med psykiske lidelser er prioritert, sett og hørt.
Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom), har i vår kommet med to viktige rapporter om helsebygg innen psykisk helsevern. Ukom skriver blant annet at "Arkitektonisk utforming, innredning, fargebruk og lys- og lydforhold inngår i et helhetlig behandlingsmiljø. Vi trenger gode lokaler å bli friske i. Like viktig som innemiljøet, er tilgang til uteområder og beroligende omgivelser". Dette er velkjent kunnskap, vektlagt av både ansatte og brukere i styresaken. Men de psykisk syke skal i hvert fall få gipset beinet hurtig hvis de har behov for det.
Styret er åpenbart også bekymret over kvaliteten på behandlingen innen psykisk helsevern. I vedtakets andre punkt heter det:
«Styret vektlegger viktigheten av å få̊ et kvalitativt godt tilbud innen kjernevirksomheten psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Styret vektlegger viktigheten av å få̊ forbedret samhandlingen og pasientforløpene mellom psykisk helse-, rusbehandling og somatiske tjenester. Styret ber om at prosjektet jobber fram kompenserende tiltak for håndtering av de usikkerheter som er beskrevet i saken.»
Mye tyder på at prosessen er uferdig og at direktørens innstilling og UNN-styrets vedtak i denne saken har vært prematur. Når det oppstår en problemstilling der så godt som alle ansatte innen fagfeltet og pasientene står på den ene siden og administrerende direktør og eieroppnevnte styrerepresentanter står på den andre, må man nesten konkludere med at en av sidene ikke har forstått. Hva er det pasientene og de ansatte ikke har forstått, men som administrerende direktør og styret har forstått? «Vi har lyttet» sier Linaker, men hvem har de egentlig lyttet til?
Usikkerhetene i denne saken er mange, men ikke alle er beskrevet i styresaken. Plassering av landingsplass for nye redningshelikoptre, utfordringer med logistikk og parkering, ervervelse av ny tomt til sikkerhetspsykiatrien og muligheter (eller mangelen på muligheter) for utvidelser for både psykisk helsevern og somatikken er noen av punktene som trenger bedre utredning.
Hvor mye betyr det (egentlig) med fysisk nærhet til somatikken? Kan man oppnå denne nærheten på andre måter? Gjennom å organisere seg på en annen måte? Gjennom rutiner? Teknologi? Gjennom å arbeide med holdninger og kultur?
UNN-styret står selvsagt fritt til å ta sine avgjørelser – det er det et styre skal gjøre. Men vit at et nærmest samlet fagmiljø innen psykisk helse og brukerstemmen (e) var imot deres vedtak. Et nytt bygg for Psykisk helsevern og Tverrfaglig spesialisert rusbehandling er i utgangspunktet en gladsak, men dette vedtaket er samtidig et lite byks bort fra ideen om pasientens helsetjeneste.