«Jeg vælger mig april» sa Bjørnstjerne Bjørnson, den gamle skrønemakeren. April er kanskje vårmåned på Aulestad, men her i Tromsø er april tiden for de siste polare lavtrykkene og en avsluttende halvmeter med nysnø.

«Kom mai, du skjønne, milde» heter det i den norske oversettelsen av en tysk vise om mai måneds uovertreffelighet. Det gir mening at sangen opprinnelig er tysk, siden Tromsø-mai ofte er verken spesielt skjønn eller mild.

Vår er tvert imot et kraftig overvurdert konsept her oppe under iskanten. Skal vi være ærlig, og det bør man vel strengt tatt strekke seg etter, snakker vi mer om nyanser av sen vinter før kald forsommer. Våren hopper ut av vintersekken en eller gang mellom syttende mai og St. Hans, og i løpet av et par hektiske uker tiner snødungene.

Og gjett om vi nordlendinger får det travelt! Fjorårets løv, som vi aldri fikk raket før det første snøfallet, må bort. I tillegg skal hagen beskjæres, hvilket gjør at det på hver inneklemt fredag i mai (og de er det mange av) står villaeiere i kø ved Remiks den ene gangen i året besteborgerne får rullet fram tilhengerne sine og fylt dem med fire bjørkegreiner og tre sekker med kvist.

Et annet viktig ritual er å bytte dekk. Sommerhjulene tas fram fra sjåer, garasje og kjellere, og i tråd med den for tiden dominerende oppfatning av hva som er vakkert, har dagens biler enorme felger som skapt for å påføre eieren muskelskader ved forflytning. Disse løftene foretas selvfølgelig helst med kald og uforberedt muskulatur, slik at man muligheten for skiveutglidning maksimeres.

Er sommerhjulene først ute, er utfordringen å løfte to tonn stål med en billigjekk fra Kina, som har materialegenskapene til kokt pasta. Får man mot formodning hjulene på, må vintersettet dynkes med løsemidler, gnikkes til fingrene blør og spylt rene med iskaldt vann fra hageslangen, som viser seg å lekke på stadig nye steder etter å ha blitt avglemt på plenen over vinteren.

Hvis det på dette tidspunktet finnes antydning til solgløtt, er det en rådende, uskreven regel om at ekte hygge ikke kan oppstå uten grilling. Det viser seg fort at fjorårets siste kotelett slett ikke ble fortært, men avglemt på grillen, hvor den har gjennomgått en metamorfose fra næringsmiddel til en slimete klump organisk avfall, fastklemt som en kokt potet i en stavmikser. Gass siver fra utette pakninger og danner, sammen med eimen av fettet fra fire hundre forgangne grillskiver, den egenartede duften som kjennetegner villastrøk i mai.

Etter inntak av fire forkullede pølser, inntatt stående iført boblejakke og lue, klemt mot en husvegg for å unngå Balsfjordvinden, må det løpes til Skarven for å nyte en utepils før sola forsvinner bak Nerstranda. Som oftest er det ingen ledige stoler – særlig ikke med koronarestriksjoner – slik at den solhungrige må småjogge fra sted til sted før det ender opp med en irish coffee innendørs for å få tilbake varmen.

Som alle nordboere vet, kan man ikke stole på at naturen klarer å pynte tilstrekkelig på egen hånd, så til tross for at den gjennomsnittlige prydblomst helst vil slippe å leve i polare strøk, kjøper vi inn planter fra alle verdens strøk, presser dem ned i jord kjøpt i plastsekker og pumper på med gjødsel i håp om et glimt av en fargerik flora vi ikke er begunstiget med.

Det begynner også å bli tid til å få potetene i jorda. Før, da alle middager unntatt ertesuppe inkluderte potet, satte man gjerne noen titalls rader med mandel og gulløye, men nå som poteten er blitt et andre- eller tredjevalg på middagsbordet, kan man se at det settes en og annen sedpotet i melkepakker, blomsterkrukker og pallekarmer rundt om i byen. Om det da er like viktig som før å sikre seg at poteten settes på «veksarmåne», skal være usagt, men det kan jo være at den urbane poteten ikke bryr seg om månen er ny eller ne. Settes poteten i kald jord, sies det at det blir dårlig avling, men plantens evne til å gi god avkastning under de røffeste forhold er blant dens fornemste egenskaper.

Straks hver eneste plen er snøfri, slår nordlendingens uhelbredelig nostalgi inn hvorpå horder av tromsøværinger finner fram skiene på nytt og kjører av gårde for å finne fjell som er høye nok til å tilby mulighet til topptur i juni. Her er det rikelig med anledning til å ta selfies med følgetekster som «livet er best ute», slik at man forbinder snøen med sol og champagne, selv om vinteren hovedsakelig består av å stå krumbøyd for å hakke vekk fire desimeter med sørpe, frosset til is, som brøytebilen sjenerøst har skjenket avkjøringen din.

Når skogen omsider knoppes, faller halve byen om med pollenallergi – noe som må sies å være et uvanlig ondsinnet innfall fra naturen når man først har bosatt på seg 69 grader nord. Resten skynder seg med å beise hagemøbler, bunnsmøre båten og ikke minst delje løs på byggeprosjekter som plattinger og terrasser, som igjen medfører evinnelige runder med vedlikehold. Ikke minst må huset males, og hvis man bruker hver ledige stund hvor det ikke er for kaldt, for vått eller for mye solskinn, er man kanskje ferdig tidsnok til å sette seg på verandaen med en kopp kaffe før sola snur.

For, som mange titt påpeker, sommeren er knapt i gang før lyset svinner. Allerede ved St. Hans, når det vi omtaler som «vår» så vidt er passert, går vi atter mot mørketid. Er vi heldige, får vi med oss noen dager med tosifret antall varmegrader som vi kan varme oss mentalt på når høststormene river det dyrebare løvet av trærne i oktober. Ironisk nok er den varmeste tida her normalt den siste uka i juli, når de fleste pre-korona stakk av for å flotte seg på fortausrestauranter i europeiske hovedsteder eller i det minste belme folk-öl i Norrbottens svenske badebyer.

Elias Blix skrev om de lyse dagers vår, som skal benyttes til «lengting, liv og song». Uansett hvor surt nordavinden blåser eller hvor svart skogen står i mai, kommer sommeren til slutt. Nyt dagene, og husk at det er svært lite man faktisk må gjøre bare fordi det er vår.

Som de sier i engelskspråklige land: Just stop and smell the roses.