Du blir hva du spiser, sies det. Jeg ikke så sikker på det, jeg er vokst opp på fisk i alle varianter, men tror ikke jeg er blitt en fisk. Det kjennes i alle fall ikke slik ut. Men om jeg var blitt til en fisk, så visste jeg i alle fall hvorfor. Akkurat det blir ikke like enkelt fremover, for nå skjer det så mye på matfronten at det kan bli helt umulig å vite hva eller hvem man er, siden man ikke vet hva man spiser.

Det var på et foredrag nylig med Nofima-direktør Øyvind Fylling-Jensen at det for alvor gikk opp for meg hvor inn i hampen langt bak i leksa jeg befinner meg på matfronten. Da jeg var liten, var det kulinariske tilbudet omtrent slik: Kokt fisk mandag, fiskekaker tirsdag, lungemos onsdag, stekt fisk torsdag, plukkfisk fredag, grøt lørdag og kjøttsøndag – med potet til alt unntatt grøt (far min hadde nok spist potet da også, om han fikk). Mandag var det på han igjen.

Selv om jeg føler jeg har tatt noen steg fra barndommens ukemeny, så er jeg ikke så langt unna opphavet. En pølse er fortsatt en pølse, smør er smør, fløte er fløte, brød er helst hjemmelaga, middag lages ikke ved å varme opp en pose, men fra bunnen. Fisk skal man helst ikke kjøpe, i Nord-Norge fisker man selv og fryser. Til nød kan man dra til yttersida og kjøpe, men hel, slik at man må sløye og skjære filet selv. Det blir et salig gris på vaskerommet, mellom Milo og sentrifugerte dametruser, men det skal visstnok være slik.

Dette er nå så inn i granskauen ut at folk ikke vil vite det. En pølse er på ingen måte en pølse, om jeg tolker Fylling-Jensen rett. Det vil si, den umiskjennelige formen vedvarer, men innholdet kan virkelig være alt mulig. Det kan være kylling, det kan være kalkun, det kan være insekter – og da er vi fortsatt langt innenfor det ordinære.

Men det kan like godt være en grønnsakblanding, forkledd og prosessert helt til det fremstår som en pølse. Det lukter og smaker pølse, men det er linser og mais og gud vet hva. Eller enda bedre, pølsa kan komme fra dyrket kjøtt, altså en stamcellekultur som opprinnelig kommer fra kua, men som er dyrket i et laboratorium helt til det blir en cellesuppe, som til slutt kan 3D-printes slik at det ser ut som et kjøttstykke. Og males opp til pølsefarse, selv om det neppe var tanken.

Heller ikke tilbehøret, for dem som er så forseggjort at de liker litt grønt til pølsa, er det det engang var. Vi som liker å tenke på at salaten kommer fra et lite gårdstun i Vestfold, jordfersk og håndplukket av en hyggelig utlending, må tro om igjen. Dagens Næringsliv kunne denne uka fortelle om en norsk salatbedrift som skulle produsere et tonn salat om dagen, uten bruk av jord, i en lagerhall. Salaten blir håndplukket av en velmenende norsk robot.

Dette konseptet kalles vertikalt landbruk, og foregår etasjevis. Noen kaller det for urbant landbruk, som en slags løsning for dem som verken vil bo på landet eller vil akseptere at landsbygda fins, langt mindre trengs. Det er nå flere norske selskap som etableres innenfor dette segmentet.

Det er mye som er bra med den nye maten. Klimautslippene skal ned, og svært mange av de nye løsningene har nettopp et redusert utslipp som rasjonale. Men det er en annen interessant megatrend som også ligger i bunnen, og det er hensynet til dyrevelferd. For en økende, raskt økende, mengde forbrukere er det viktig å vite at maten de spiser ikke kommer fra lidende dyr.

I motsetning til tidligere er det i dag en økende bevissthet rundt dyrehold – en venn av meg mente faktisk at vi i fremtida kan komme til å forholde oss like hoderystende til husdyrhold som vi i dag tenker om slaveri. Kan vi se for oss at statuer av storbønder på Jæren må rives i år 2210 fordi noen historikere fant ut at denne samfunnsstøtten hadde griser i fjøset?

Selv om de nye løsningene er bra for klimaet og for dyrene, er det likevel grunn til å stille seg avventende. Vertikalt landbruk kan være så vertikalt det bare vil, men plass, og ikke minst energi, vil det uansett kreve. Det høres mye ut å produsere ett tonn salat per dag, men det blir tross alt bare 365 tonn i året i et norsk marked som konsumerer omkring 20.000 tonn. Det er sånn sett ikke sikkert at jordas tid er forbi.

Burgere som ikke er burgere har også problematiske sider ved seg, hvorav den mest åpenbare er smaken, skal man tro en venninne fra Oslo som var på besøk og absolutt ville ha seg en vegetarburger på bensinstasjonen på Buktamoen. Det fins, utrolig nok, bedre ting å ta seg til på Buktamoen enn å spise vegetarburger.

Personlig kjenner jeg at jeg er litt nysgjerrig på den nye maten. Jeg håper å kunne bli kjent med noen vegetarianere, eller om så veganere, for å høre litt mer om hva det går i. Jeg har smakt noen vegetarretter i det siste, og det er ikke til å komme forbi at det lignet forbausende mye på mat. Kanskje blir jeg så åpen i hauet at når jeg en vakker dag blir tilbudt en bjørkeburger, så sier jeg: Ja takk, det hørtes jammen godt ut.