Fuglebestandene stuper. Nå argumenteres det for båndtvang på huskattene for å hindre at de jakter flygedyr. Men istedenfor å ta livskvaliteten fra minitigrene bør kattebestanden reduseres kraftig. En ladet diskusjon da et kritisk blikk på folks kjæledyrvaner er tabu.
Det dukker stadig opp nyheter om at fuglene forsvinner. Nedgangen av gråspurv, sanglerke og stær bekymrer, men også viper, ugler og en rekke sjøfugler sliter. Krykkjebestanden er redusert med 30 prosent siden 80-tallet, sier Svein-Håkon Lorentsen, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning til NRK. Samtidig rettes pekefingeren mot predatoren Pus.
I grove trekk er det menneskelig inngripen som er skyld i fugletapet. Som at friområder har blitt kulturlandskap, industritomter og byer. Flere hundre år med rovdyrforvaltning der spesifikke arter har blitt definert som uønsket. I senere tid har vi sett at vindmøller og strømkabler er effektive fuglemosere, men det er altså katta som skal ta regninga.
Norsk Ornitologisk Forening forteller at de 770.000 norske huskattene knerter syv millioner fugler årlig og foreslår tiltak som båndtvang og inneliv for katter.
Informasjonen om fuglebestandene er svært bekymringsfull, men tanken på å sette kattene fast bør samtidig provosere. For den som har kjent en fri katt, en som verken er bedøvd av kastrering, hormoner eller innetider vet at det bor et selvstendig individ med stort behov for utfoldelse inni den fluffy pelsen.
Et villdyr som bare delvis har interesse for å frekventere det menneskelige familielivet og hermetisk mat. Vi må ta stilling til om det egentlig er greit at mennesket regulerer og begrenser alt og alle vi kommer i kontakt med.
Samtidig som jeg drister meg inn i debatten, er det redelig å være åpen om at jeg ikke er nøytral i saken. Jeg er oppdratt av en ganske kompromissløs Mons. Sånn helt på ekte. Han hadde rød, tjukk pels, samtlige testikler og instinkter intakt og levde i en konstant fight-or-flight-modus, uten noensinne å velge fluktalternativet.
Resultatet var et arrete kattefjes med rak rygg. Utallige avkom og alltid restene av en musehale eller spurvefjær i munnvikene. Mons hadde et blikk som enten erklærte total hengivenhet eller kompromissløs forakt. Han var på laup hele sommeren, men tok delvis i på kjernefamilien om vinteren, aller mest på grunn av tilgangen på fersk fisk. Ellers avskydde katta A4-livets konforme normer. Og vann.
Som naiv 7-åring insisterte jeg likevel på at villdyret skulle være kunde i min frisørsalong. Alle barbiedukkene var skamklipt og jeg kjente meg moden for levende kunder. Med rosa hårstrikk og børste på plass, tappet jeg lunket vann i badekaret og låste døra bak meg og katta. Jeg forklarte at nå skulle Mons få et herlig pelsbad og ignorerte det dype knurret av en advarsel som ellers ville fått en lydhør jungel til å holde pusten.
Jeg løftet dyret og tok et fatalt skritt mot badekaret da knurringen forvandlet seg til et skrik, et sprell og et effektivt angrep der tjue klør ble til hundre. Kjevemuskulaturen bak de sylkvasse tennene avslørte at Mons med letthet kunne konvertere jaktvanene fra småvilt til folk, hvis nødvendig.
I løpet av noen brutale sekunder ble jeg oppdratt på katters vis. Jeg fikk juling. Skader, skrekk og sjokk. Mens jeg lå fortumlet på badegulvet med like oppflerret fjes som Mentor Mons, hveste han slik at jeg fikk en titt i dypet bak tanngarden, der urinstinktenes brutale hierarki er kodet. Punktet der mennesket velger flukt i kampen mot huskatt.
Tanken på at noen skulle få til å tre et halsbånd på Mons er i første omgang latterlig, i neste runde fryktelig trist. For livskvaliteten til dette dyret hang totalt sammen med friheten til å leve ut det genene hadde predikert. Det hadde vært bedre med et barmhjertighetsdrap på katta enn å stenge ham inne eller binde ham fast.
Fornuften forteller meg samtidig at om en katt vennes til et begrenset liv fra starten, om den kastreres og fratas noe av ur-piffen, så kan det sikkert være et ok liv. Langt bedre enn utsiktene for klodens desperate båtflyktninger, for eksempel, som ville gitt hva som helst for en egen kurv ved peisen og gourmet-postei til middag.
Noen må likevel ta tak i halen på elefanten i rommet. Påpeke at det finnes altfor mange katter i dette landet og at det å ha kjæledyr er enda et ledd i kjeden av menneskets hang til å manipulere naturen. På ett tidspunkt må vi begrense oss selv og ikke bare alle andre arter.
Langt færre katter i norske hjem gjør at Pus kan leve livet på egne premisser. Pule rundt og drepe maten, slik behovet egentlig tilsier. For det er feil å tvinge et villdyr inn i halsbånd, bordskikk og frisørtimer. Sånne supersære greier skal menneskearten helst holde for seg selv.