Det er et underlig forhold mellom politikk og idrett. Noen ganger bruker politikken idretten fordi den ikke selv tør stå for et standpunkt. Andre ganger er det omvendt. I naturen kalles dette symbiose. Det vil si at man lever sammen og bruker hverandre når det trengs. En slyngplante som slynger seg opp langs et tre og lever fint, lever kanskje i en slags symbiose.
Da det var snakk om olympiske leker til Tromsø, ble idretten brukt av politikerne til å overkjøre et tidligere flertall i idrettsstyret som sa ja til Tromsø. Tove Paule fikk da være idrettspresident et øyeblikk slik at hun kunne gå i bresjen for dette skammelige vedtaket og få 30 takknemlige roser fra Mads Gilbert da hun kom til Tromsø etterpå (les sølvpenger).
Da brukte politikerne idretten for å smugle inn sitt eget syn i saken. Kulturminister og person som burde ha stoppet dette øyeblikkelig var Trond Giske. Senere skaffet Holmenkollen Skiforening seg et nytt flertall på idrettstinget som nå var imot Tromsøs søknad og ga Tove Paule denne jobben. Slik jobbet man for hverandre ved den anledningen.
Det er heller ikke mindre enn fantastisk at idretten gis ansvaret for å investere tunge milliardbeløp i infrastruktur og idrettsanlegg så langt nord i Norge at man nesten står til anklene i ishavet. Når man beslutter slikt er det selvsagt fordi man selv ikke har politiske nerver til å stå for avslaget. Synd å måtte si det så lenge etterpå, men den tydeligste stemmen for OL i nord var å finne i Senterpartiet den gang. Ikke i Arbeiderpartiet, som en skulle vente.
Så er det fotballen. I dag blir tilhengere av britisk Premier League-fotball flådd av medieselskaper som bare har én eneste rettesnor for sin virksomhet. Penger. Regningen blir skrudd opp for å cashe inn på følelseslivet til de ihuga supportene til de enkelte klubbene i dette landet. Merkelig nok har nesten hver eneste mannlige nordmann et eller annet PL-lag de heier på og som de har fulgt helt fra barnsbein av.
Det er som i gåsereiret. Den første personen gåsa får øye på når den kommer ut av egget blir mor eller far for resten av livet. Når den lille gutten blir med far på kamp på De britiske øyene, er det allerede kjørt for ham. Da har laget blitt en supporter rikere og det er skaffet en fremtidig kunde i medie- eller spillselskapet som årlig henter tusenlapper av hver enkelt.
Denne fotballinteressen er det de grådige selskapene tar seg betalt for, med politikernes stille aksept. Hvorfor i huleste er dette noe politikerne ikke bryr seg om? De stikker klørne sine i alt annet her i landet. Svevestøv, bilkøer og serveringsbevillinger i utfartsområder. Men når regningen for denne interessen til supportene blir mangedoblet i løpet av et eneste år, driter de i det. De gjør det, til en kraftig applaus fra mediebedriftene, til en forbanna privatsak.
Hva så med den internasjonale fotballen? Her virker det som alt er ute av kontroll. Millionverv deles ut til venner og bekjente. Franskmannen Michel Platini var en av de ytterst få som ble dømt for korrupsjon i dette utrolige og lukkede sirkuset. I dag spilles det europafotball i flere diktaturer enn noen gang. 11 nasjoner er vertskap for EM.
Ellers er oppgaven til fotballen og bre ut dette populære spillet globalt. Bare at når man skal ut i verden, er det ikke så mange demokratier å finne lengre. Da er man ofte havnet i diktaturenes hjemland, og må kjenne på hvordan ting gjøres der. Fotball er nesten det samme som penger i kraft av interessen til de som blir rammet av lidelsen. Da kommer det plutselig andre interesser inn bildet som også skal suge til seg spenn av dette.
Ikke er vi spesielt vidsynte og tolerante heller, men vi tåler nå at arabiske oljepenger er på full fart inn i Premier League. At Emirates, for alt det vi vet, er et OK flyselskap og at amerikanske milliardærer kanskje er litt interesserte i fotball og ikke bare tenker på mulig profitt etter fadesen med denne såkalte superligaen de promoterte en tid tilbake. Supporterne hindret dette overgrepet som vel aldri var tenkt som det overgrepet vi ble fortalt om i mediene, selv om britenes populistiske statsminister var ute med stortromma si.
Mer sannsynlig er det kanskje at noen megaeiere ville gjøre UEFA oppmerksom på hvilke økonomiske krefter som ligger bak supportene og de glorete reklameplakatene som omkranser stadion. De store klubbene vil sikkert ha mer penger fra fjernsynsavtalene og mindre til administrasjon i et dyrt og tvilsomt internasjonalt forbund. UEFA selv.
Mulig at de likevel driter i oss. De tenker kanskje ikke på saker som vi har i livet vårt. Hva med ensomhet erstattet av inngrodd kjærlighet til spillet inne i bildekassa. De sitter neppe alene om sommerkveldene og nistirrer på gamle opptak av kamper fra forrige sesong når det er spillepause i England. De har heller ikke hele spillerstallen til klubben sin hengende på veggen rett over fjernsynet og gremmer seg når menisken går til helvete på en av dem. Og de sover like forbanna godt når en kamp går den veien høna sparker.