At den kunne stå så lenge at selv lederne for Arbeiderpartiet skulle være som de var før. At Einar Gerhardsen og Thorbjørn Berntsen, Trygve Bratteli og Håkon Lie skulle være på stubbene sine enda.
Ingen av disse
heltene som tok jobben med å bygge landet hadde noen form for utdanning (Berntsen har fagbrev som skipsrørlegger, red.anm.). Noen få kurs for tillitsvalgte var alt de hadde å skilte med. Thorbjørn Jagland, som nå slutter i Strasbourg, hvor han er leder for Europarådet, hadde heller ingenting å slå i bordet med. Han er egentlig fra Drammen og faren hans var en habil sveiser.
Alle disse typene kom fra det såkalte grunnfjellet i sosialdemokratiet som forlot kommunistene i NKP og den andre internasjonalen på tyvetallet. 1922 altså. Ett hundre år siden. Slik ble egentlig dagens versjon av Arbeiderpartiet født mellom de store krigene.
Så hvor er alle de uutdannede lederne som etterspørres i dag? Svar: De er ikke der. Mange av dem er borte nå og selv de som lever fins ikke på samme måte som før. Tiden har gjort sitt innhogg her. Døden, #metoo og andre vitale interesser har forsynt seg godt av menneskematerialet.
I lille Norge var det Jens Stoltenberg som la en annen standard for utdanning da han studerte sosialøkonomi. Han fikk følge av dusinvis av AUF-ere som ville samme vei som ham. Gro Harlem Brundtland, som ble lege, satte også en annen standard for utdanning. Noe hun sikkert fikk bruk for som leder av Verdens helseorganisasjon (WHO).
I Norge har vi nemlig, etter siste verdenskrig og i det stille, hatt en utdanningsrevolusjon. Alle som nå har mulighet for det, går på skole til langt inn i voksen alder. Nå har folk også bedre råd til det. Skolepenger finnes ikke, slik som før. Selv PC og leksehjelp får elevene på skolen sin i dag noen steder.
Politikere, slik vi ser dem, har i dag vanligvis høyere utdanning. Vår lokale stortingskvinne, Cecilie Myrseth, ble selv universitetsutdannet psykolog. Derfor er utdanning noe man egentlig forventer seg av dagens politikere. Det fins sikkert politikere som bærer sin uakademiske kompetanse med verdighet. De er riktignok noe eldre, fordi de ikke ble tilgodesett av denne utdanningsrevolusjonen som nå gjennomsyrer landet vårt og produserer gode samfunnsborgere og politikerne deres hver eneste dag.
Derfor kan en faktisk si at det er sosialdemokratiet som ved sine reformer har gjort seg selv overflødig, fordi det store flertallet nå får tilgang til de godene overklassen hadde satt av for seg selv og ungene sine.
Det var den samme Gro Harlem Brundtland som dro Jonas Gahr Støre inn i politikken. Hun så talentet og dro ham inn som en medspiller for seg selv og folkene rundt henne. Hun visste sikkert ikke da at han skulle bli leder for partiet og sentral statsministerkandidat i kommende valg.
Hun har selv litt spøkefullt sagt at Jonas smiler litt for sjelden. Nå vet vi også at Jens Stoltenberg ikke kommer hjem igjen før valget, men Jonas er der og vi kan stemme ham inn som statsminister om vi vil det til høsten.
Over tid har det skjedd noe med de representantene vi sender til Stortinget og som også befolker de sentrale partiorganene. De som klager på at akademikerne har overtatt partiet har selvsagt et sentralt poeng. Det er bare at hele nasjonen har havnet akkurat der. Hvorfor skulle ikke Det norske Arbeiderparti dele skjebne med resten av nasjonen? Er det ikke nettopp slik et folkeparti skulle være? Et resultat av den nasjonen de har væt med å bygge, selv om det plager dem selv en smule.
Derfor er det noe trist og tidløst over dette behovet for å kritisere det akademiske Arbeiderpartiet. På mange måter er det trist som internett og digitale betalingsløsninger. De er alle kommet litt for tidlig for noen av oss. Fremmedgjøring er kanskje skyggesiden til dem som plages med datamaskinen eller nettbrettet sitt.
Alle samfunn som beveger seg fremover, etablerer ny politikk, og finner på nye løsninger på gamle utfordringer. De har alltid noen som ikke henger med. Sier ikke at det gjelder alle som krever at sosialdemokratiet skal dyrke sine lavt utdannete ledere. Tvert om.
Termodynamikkens andre hovedsetning beviser på sin enkle måte at tiden bare kan gå én vei. Fremover. Fortiden kan ikke komme tilbake. Det er stengt et sted der bak i tiden. Et stekt egg kan ikke gjøres ustekt igjen.
Mange av de gamle nybrottsmennene og kvinnene til partiet skal være takknemlige for nettopp det, for det er de som har skapt den fremtiden vi nå snakker om. Det skal vi virkelig være glade for. Det vet ikke minst de av oss som i dag krever at klokken skal ta seg en pause på sin ville ferd.