Fra sidelinja:

Ferie i hauet?

Jeg har startet et lite prosjekt for meg selv der jeg med vilje legger telefonen igjen når jeg går meg en tur eller gjør ett eller annet. Det er ikke enkelt, men du verden så artig det er de gangene jeg husker det og det funker.

  Foto: Berit Keilen / NTB

meninger

Ferie er blitt en hel liten vitenskap. For en stund siden var den ganske enkel, man pakket i bilen og dro til Jokkmokk i fire uker, og når man kom hjem måtte plenen klippes og molta plukkes. Så var det høst. Nå er det litt mer komplisert, folk gjør all verdens krumspring på sommeren, men det aner meg at vi egentlig jakter på det samme, hele gjengen: Avlogging.

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist  Foto: RONALD JOHANSEN

Noen av oss tar avloggingen meget seriøst og går virkelig inn for saken. Det betyr fem uker ferie i strekk, her skal jobb og hverdagsliv fortrenges, på med solbriller og sandaler, fram med bøkene og grillspydene. En kollega som hadde adoptert denne ferieformen fortalte meg en gang i fortrolighet at han egentlig bare hadde tre uker, for det tok én uke å logge av, og siste uka gikk for det meste opp i pålogging. Men tre uker er da noe.

Andre ser ut til å være i stand til å håndtere av- og pålogging noe mer uanstrengt, for det fins de som lager sommeren om til et lappeteppe av jobb og ferie, en uke her og en uke der. Men de fleste jeg kjenner holder seg til et lengre strekk, gjerne fire uker. Man har gjerne en tro på at det skal dukke opp en lomme på høsten der den femte kan brukes. At folk aldri lærer.

Det er neppe helt nytt at man trenger litt tid for å få jobben på avstand og ferien i blodet. Men det er ingen tvil om at arbeidslivet i større grad enn før er til stede i det som vi tidligere pleide å kalle fritida (det er ikke så mye brukt lenger, det ordet). Veldig mange av oss har blitt vant til å håndtere både telefonisk og elektronisk korrespondanse når og hvor det måtte være.

Pandemien har gjort skillet mellom jobb og privatliv enda mer flytende, og mye tyder på at dette blir en vedvarende trend. For mange kan det fremstå som en åpenbar fordel at man kan jobbe fra hvor som helst, når som helst. Valgfrihet er jo et fyndord. For andre blir det en stressfaktor, folk liker gjerne at ting har en begynnelse og en slutt. Mennesker fødes og dør, det er slik vi forstår verden.

Derfor blir avlogging, effektiv avlogging, bare viktigere og viktigere fremover. Om jeg skal dømme ut fra min egen krets, er det mange som har kommet til at de må gjøre noe i ferien, ikke bare hvile. Det handler muligens om at hvile i seg selv ikke er et effektivt nok botemiddel mot jobbtanker, og at hviling i tillegg muliggjør mobilbruk. Da går som kjent hvilinga opp i spinninga.

Å gå på toppturer kan være et godt grep. Da må man planlegge turen på forhånd, lytte til værmelding og snakke med kjentfolk. Kanskje kjøpe seg et kart, lære seg hvor nord er og slike ting. Pakke og tenke praktisk, klargjøre utstyr. Selve turen er også god terapi, den krever både kondisjon og konsentrasjon – det er ofte bratt, det minste feiltrinn kan føre i avgrunnen. Da kan man ikke være på mail.

For egen del har jeg drevet en del praktisk arbeid i feriene. Jeg har slått fast at jobben krever mye av hodet og lite av armene. Dette forholdet trenger jeg å snu i ferien. Nå er det jo ikke slik at man ikke må tenke når man skal arbeide praktisk, tvert om, hjernen går på høygir. Men det er andre ting å tenke på. Hvordan man skal gjære en hulkillist, for eksempel. Den tida man bruker på å spekulere på akkurat det, det er steike fin ferie.

Mange er flinke til å legge inn autosvar på e-posten sin. «Jeg er på ferie». Det kan jo være en hjelp til å koble av, for da får avsenderen et svar, og skjønner samtidig hvorfor de ikke får et ordentlig svar. Her ser jeg imidlertid en tendens til at to viktige prinsipp brytes. For det første har folk en tendens til å synes så synd på avsenderen at man legger til, etter en fin setning om at man er på ferie, at «om det haster, så ring meg». Dermed er man ikke på ferie likevel.

For det andre så sjekker mange av oss e-posten på tross av autosvaret, og er i mange tilfeller dum nok til å respondere. Det blir som å leke gjemsel med en signalgul jakke og sko som knirker. Jeg korresponderte senest i går med en fyr som jobber i et konsulentselskap som helt til slutt i samtalen valgte å innrømme at han faktisk var på ferie og egentlig ikke var tilgjengelig. Vi oppfører oss som om vi jobbet i nødetatene, alle sammen.

La oss være ærlig. Det enkle svaret, når spørsmålet er avlogging, handler jo selvsagt om mobilen. Det er fint mulig å koble av uten å verken gå på topptur eller gjære hulkillister. Man trenger ikke melde seg på såkalte aktive ferier eller kunnskapsreiser eller hva nå folk måtte finne på i sin flukt – man kan faktisk ha det helt fint med ei bok på en solseng hele sommeren, så lenge den fordømte telefonen er et annet sted.

Jeg har startet et lite prosjekt for meg selv der jeg med vilje legger telefonen igjen når jeg går meg en tur eller gjør ett eller annet. Det er ikke enkelt, men du verden så artig det er de gangene jeg husker det og det funker. Man vil ikke tro det, men det hender faktisk at jeg kommer tilbake til telefonen etter flere timer uten at noen ting har hendt.