Vi har i disse tider mange relevante diskusjoner rundt hvor fremtidens inntekter skal hentes, og alle er klar over at vi må styrke innovasjonen for nye og fremtidsrettede arbeidsplasser. Norge har svært mange naturressurser som ikke blir utnyttet maksimalt, det er her vi skal satse på innovasjon og utvikling innen fremtidens næring i distriktene.
Industri- og Næringspartiet (INP) ser på segmentet fiskeri og foredling av råvarer som en fremtidsrettet vekstnæring. Det er avgjørende å sikre tilgang på råvarer og vi legger derfor opp til en strenger praksis av landingsplikt for vår kyst- og havflåte. Norge har de siste 10 årene forsaket satsingen på distrikter, og alt skal sentraliseres til store regionssenter, denne trenden skal INP snu. Norge trenger fiskeripolitiske løsninger som ikke favoriserer noen få, men tar et helhetlig hensyn.
INP er tydelige på at vi vil føre en svært restriktiv distriktspolitisk linje, hvor satsingen skal være hovedsakelig på infrastruktur og utvikling av nye arbeidsplasser. Norge har inngått husmannsavtale med EU, som har resultert i tap av distriktsarbeidsplasser. Det er ikke reforhandlet tollsatser eller fokusert på innovasjon innen fiskeforedling i Norge, som igjen medfører at vi avhender nesten 30.000 foredlingsjobber til EU.
Verdiskaping over hele landet med «fornybarbud»
Skal det være attraktivt å bosette seg i distriktene så må det selvsagt være tilgang på vanlige arbeidsplasser, fagutdanning og ikke minst kompetansekrevende arbeidsplasser. Vi må ha et variert tilbud, noe vi kan tilføre ved å satse på nyutviklede fremtidige arbeidsplasser som krever kompetanse.
Norsk næring har mye kompetanse inne havbruksflåten som kan overføres og skaleres til landbaserte anlegg, og dermed skaffe arbeidsplasser langs kysten. Fremtidens utvikling og bosettingspolitikk må få mer midler i omløp for å styrke distriktene, ved å investere og regulere dagens avhendings-politikk.
INP er tydelige på at det skal medfølge landingsplikt på deler av fangsten i våre soner, slik at vi kan øke verdiskapningen lokalt og nasjonalt. Vi har store ressurser rett uten for «stuedøra», og disse skal bidra til lokale arbeidsplasser og næringsliv i distriktene. Vi skal ikke prioritere å sende våre råvarer ut av landet for så å kjøpe dem tilbake som ferdigprodukter. Her skal det satses med våre nasjonale midler til innovasjon og utvikling i fremtiden. Vi må legge føringer som resulterer i lokal økning av produksjon og ferdigvarer.