Ståle P. Fremnesvik og Naturvernforbundet i Tromsø og omegn, peker i et debattinnlegg på Mattilsynet som en av årsakene til at oppdrettsnæringa i nord har et høyt antall utbrudd av den smittsomme laksesykdommen infeksiøs lakseanemi (ILA) ved en rekke oppdrettslokaliteter. Fremnesvik og Naturvernforbundet skal ha ros for å rette oppmerksomheten på en alvorlig sykdomssituasjon for oppdrettsnæringa. Det er viktig og nødvendig med et kritisk blikk på offentlig forvaltning, men påstanden i debattinnlegget krever en klargjøring av Mattilsynets ansvar og rolle.

Mattilsynet er en fagmyndighet og tildelt et samfunnsoppdrag som gjenspeiles i vår visjon om å “sikre at maten er trygg og dyra har det godt". Dette oppdraget løser vi gjennom forvaltning av regelverket for dyrevelferd, dyrehelse og mattrygghet. Innen akvakultur har Mattilsynet flere oppgaver; tilsyn med fiskehelse, fiskevelferd, mattrygghet og beredskap. Vi er også sektormyndighet for lokaliseringssaker, og innspillsmyndighet i plansaker. Alle disse er like viktige.

Fiskesykdommen ILA er en alvorlig og smittsom virussykdom, men den er ufarlig for mennesker. Den må raskt bekjempes med inngripende tiltak for å hindre videre spredning av smitte. Og her spiller Mattilsynet en viktig rolle.

Norge har gjennom EØS-avtalen forpliktet seg til å overvåke og bekjempe sykdommen. Lokaliteter med mistanke om ILA eller påvist ILA må bli båndlagt av Mattilsynet. Det betyr at det legges strenge begrensninger på hva som kan gjøres på anlegget uten Mattilsynets tillatelse. Dette er for å hindre videre lidelse hos smittet fisk, og unngå at sykdommen smitter til andre oppdrettsanlegg. Fisk med påvist sykdom blir også pålagt slaktet ut. For å lykkes med dette krever det godt samarbeid mellom alle aktørene i oppdrettsnæringen.

Fremnesvik peker på et kjent biologisk prinsipp; der hvor det er samlet mange individer tett, øker smittefaren hvis det bryter ut sykdom. Videre skriver han at Mattilsynet gjennom å tillate utvidelse av kapasitet i oppdrettsanlegg, dermed legger til rette for at smittsom fiskesykdom bryter ut og bruker lokaliteten Korsnes i Karlsøy kommune som et konkret eksempel. Her påpeker han at Mattilsynet tillater en utvidelse av lokalitetens øvre grense for mengde fisk, samtidig som det er påvist smittsom sykdom hos fisken på lokaliteten.

Her må vi klargjøre vår rolle i denne type saker. Her er Mattilsynet en av flere sektormyndigheter sammen med Fiskeridirektoratet, Statsforvalter, Kystverket og NVE. Fylkeskommunen er koordinerende myndighet og som på bakgrunn av faglige vurderinger fra alle sektormyndigheter, og kommunal behandling og høring, enten gir tillatelse eller avslår søknaden.

Når Mattilsynet gjør en vurdering av en søknad om lokalitet for oppdrett eller en utvidelse denne, er vi opptatt av at lokaliteten og oppdretters drift av denne sikrer god helse og velferd for fisken. Vi ser blant annet på om lokalitetens plassering i forhold til andre lokaliteter utgjør en større smitterisiko, om det er god vannutskiftning (strøm), slik at fisken har god tilgang på oksygenrikt vann og at utslipp fra lokaliteten føres bort av vannmassene.

Vi vurderer også om oppdretter har god nok kompetanse, internkontroll og beredskapsplaner for å forebygge sykdom, og sikre god helse og velferd for fisken. Før en oppdretter kan utvide en lokalitet, må de også ha gjort erfaringer over tid med en mindre mengde fisk.

Hvis vi mener at forhold rundt lokaliteten eller oppdretters rutiner og drift, kan medføre risiko for utbrudd av sykdom, vil vi ikke gi tillatelse til å etablere lokaliteten, langt mindre at den skal utvides.

Det er mange faktorer som spiller inn som årsak til utbrudd av ILA og andre fiskesykdommer. Det er mye vi ikke vet, og derfor er det et stort behov for mer kunnskap om ILA-viruset, og hvordan det smitter, siden den mest kjente smitteveien har endret seg gjennom årene.

Uansett type sykdom er det viktigste å forebygge, slik at man ikke behøver å bekjempe den. Som nevnt har regelverket klare krav til oppdretter om sykdomsforebygging på den enkelte lokalitet. Men regelverket sier lite om viktigheten av samarbeid mellom oppdrettsaktørene.

Å forebygge sykdomsutbrudd vil bli mer effektivt hvis oppdretterne i større grad samarbeider om lokalitetsstruktur, felles utsett av fisk og brakklegging, driftsrutiner osv. Her kan Mattilsynet bidra med veiledning, men vi kan ikke ta ansvaret fra aktørene selv. Det er de som har hovedansvaret for at fisken er frisk og har det bra, hele tiden.