I et debattinnlegg i Nordlys den 19. august skriver Espen Nøtnes Jacobsen om det han mener er grunnen til at boligprisene i Tromsø øker, og at det blir vanskeligere og vanskeligere for unge å komme seg inn på boligmarkedet – og at vi risikerer at folk flytter vekk fra byen. Han mener hovedgrunnen er at Tromsø er ei lita øy med begrenset kapasitet, og ønsker at politikerne nå iverksetter tiltak som byspredning og ny infrastruktur – herunder ny Kvaløyforbindelse via Håkøya. Jeg er enig i problembeskrivelsen, men uenig i både analysen og forslagene til tiltak.
At boligprisene i Tromsø øker og at stadig færre får råd til å kjøpe sin første bolig, er kanskje den aller største utfordringen vi har som kommune. I dag har en singel sykepleier i Tromsø råd til kun 13% av boligene. Tromsø har blitt en by for folk med mye penger, og både dessverre og heldigvis, er ikke dette et Tromsøfenomen, men et storbyfenomen. Folk ønsker å bo nært jobb og fasiliteter. Bolig generelt har aldri vært dyrere i Norge – og andelen som eier sin egen bolig synker. Samtidig øker andelen folk som eier flere boliger – for bolig har blitt noe av det mest lønnsomme du kan investere i.
Eiendom Norge beskriver tre utfordringer ved boligprisveksten i de store byene:
Folk holder seg unna byene. I mange tilfeller kan dette bety tap av viktig kompetanse, idéer og arbeidskraft
Folk bosetter seg langt fra arbeidsplassen sin. Dette gir både produktivitetstap ved at personer må bruke lang tid på å pendle til og fra jobb, samt at lengre avstander vanskeliggjør bruk av kollektivtransport, sykkel og gange – og gjør bruk av personbil til eneste alternativ for mange
Det blir mer og mer forskjell mellom kapitaleiere (boligeiere) og de som står utenfor på grunn av stigende boligpriser
Tromsø er en by i vekst, og er en av flere byer som forhandler med regjeringa om en byvekstavtale. Målet med - og kriteriene for en slik avtale er at all vekst i persontransport skal skje gjennom kollektivtransport, sykkel og gange. Også i Plan- og bygningsloven vektlegges bærekraft, miljø og klima som viktige komponenter i byggesaker.
En ny bydel i Håkøybotn med forbindelse via Håkøya strider mot både nullvekstmålet og mot flere av prinsippene i plan- og bygningsloven. For det første sier det seg selv at en tunnel vil øke personbiltrafikken til og fra området, fordi det vil være umulig å sykle eller gå gjennom den. For det andre vil utbygging av en bydel i et til nå relativt uberørt område føre til 1) økte klimagassutslipp og negativ påvirkning på naturen i området og 2) gi økte kostnader gitt av behovet for ny infrastruktur som vann og avløp, skole og barnehager, veg ol. En ny bydel i Håkøybotn vil altså gi oss økte avstander, mer klimagassutslipp og økte kostnader – som kan fungere mot sin hensikt ved at de vil presse opp boligprisene i området.
Jeg er tilhenger av gode idéer for hvordan vi skal få ned boligprisene i Tromsø. Å bygge flere boliger en én av dem – men det er en relativt allmenn enighet om at dette bør skje gjennom fortetting og bygging av flere leiligheter med felles offentlige friarealer i nærhet til boligene – for å minske klimagassutslipp og bidra til målene og kravene i FNs klimarapport. Derfor må vi regulere flere boligområder i tilknytning til sentrumssonen og kollektivnettet gjennom gode knutepunktstrategier, fremfor å bryte ut i nye utkantsområder som strider mot målene vi har satt.
Et viktig prinsipp i den norske boligpolitikken har vært og er at alle skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Boligpolitikken som er ført de siste årene, eller rettere sagt mangelen på den, har ført til at flere og flere presses ut på leiemarkedet. Det er et paradoks at folk med vanlig inntekt ikke får lån til å kjøpe sin første bolig fordi prisene er blitt for høye, samtidig som de presses til å betale mer i husleie per måned enn hva de tilsvarende ville betalt ned på et lån. I de fleste storbyene i landet, deriblant Tromsø, har vi enkeltpersoner som eier mange boliger. Det har blitt mer lønnsomt å fryse kapital i boliger, enn å investere i bedrifter og næringsvirksomhet. Ikke bare er det med på å presse opp boligprisene og gjøre boligmarkedet til en forskjellsmaskin, det er også en helt elendig næringspolitikk som kun lønner seg fra de som har mest fra før – og som ikke bidrar positivt til kommuneøkonomien.
Tromsø og andre byer har dermed behov for en ny bolig- og skattepolitikk som gjør det mindre lønnsomt å spekulere i bolig. De som eier to, tre og flere boliger må skatte mer – og det bør bli vanskeligere å få lån til å kjøpe flere boliger. Samtidig bør vi bygge en tredje boligsektor med gode leie-til-eie-ordninger som hjelper folk med vanlig inntekt inn på boligmarkedet. Vi bør også styrke tilbudet til Husbanken, som tilbyr startlån. SV foreslår at Husbanken også skal tilby startlån til folk som har betalingsevne - som kan betale på et lån, men som ikke har egenkapitalen.
Forskjellskrisa og klimakrisa er vår tids største utfordringer. Det er viktig at de to løses i fellesskap, og derfor må vi være klinkende klar: boligene vi bygger i sentrumsområdene er til for å bo i, ikke spekuleres i.