Er det for vanskelig? For kjedelig? For usexy? For magert som valgflesk? Det er ikke greit å si hva det skyldes, men psykisk helse havner atter en gang i skyggen i nok et valg.

Psykisk helse stiller alltid langt bak i køen når det strammer seg til mot valg. For det har aldri vært en vinnersak. Årets valg er intet unntak. Ved de daglige utspørringene av stortingspartienes partiledere, hver morgen på NRK, er for eksempel ikke psykisk helse eller selvmord nevnt. Ingen utfordres på det.

Det er åpenbart ikke viktig eller spennende nok. I mellomtiden går liv til grunne, familier i oppløsning og dødstall som følge av selvmord er ikke bare nokså stabile og tragisk høye. Nå går til og med tallene opp i grupperinger der de før har vært lavere.

I 2020 tok 650 mennesker sitt eget liv i Norge. For hvert selvmord er det cirka 10 ganger flere som prøver. Under disse tallene igjen, er det et hav av folk med forskjellige psykiske helseutfordringer, der alt fra forbigående problemer med angst, sorg, traumer og utbrenthet, til hundre prosent uførhet, rammer dem.

Disse tallene er så jevne og høye at det later til å skape en slags apati i offentligheten, at sånn er det bare. Synd for dem det gjelder, liksom. Man skulle tro offentligheten glemte av at det er faktiske mennesker det er snakk om. Tiltakene for å prøve å gjøre noen seriøse krafttak her er dessuten økonomisk pinglete, der festtale-ord som «holdningsendringer», «vurderinger», «kartlegginger» og «øke bevissthet» ikke etterfølges av reelle, økonomiske muskler.

I «handlingsplan for selvmordsforebygging» som kom i 2020 er det masse ord, men tiltakene mangler øremerkede midler, og en femtedel av tiltakene er «til vurdering», som er en politisk måte å si at det i praksis havner langt ned i en papirbunke. Jeg har for øvrig aldri hørt om noen som har blitt berget av at eventuelle tiltak for deres problem har blitt «vurdert».

Det er som å vurdere å male huset, mens veggene råtner og vinteren nærmer seg, eller å vurdere å skifte bremser på bilen, når du ser at gnistføyken står ut av skjermene fra de nedslitte bremseklossene. Man kan jo dernest tenke seg hvordan den samme retorikken hadde sett og hørtes ut, om det var samferdsel eller hjerte- og karsykdommer, kreft og koronapandemi det var snakk om.

Det er heller ikke sånn at noen tror psykisk helse er et problem vi bare kan hoppe bukk over. Ifølge tall og beregninger fra Folkehelseinstituttet koster psykiske helseproblemer alene Norge astronomiske 280 milliarder kroner årlig. Ergo er det etter alle solemerker sågar masse å tjene – rent økonomisk – på et system som bedre fanger opp flere av dem som sliter.

Med slike kostnader i bunn, og når vi vet at over 6.000 mennesker velger å avslutte sine egne liv hvert tiende år, et tall tilsvarende innbyggerne på et tettsted med bystatus, skulle man tro at tematikken var ganske langt frem i køen av saker samtlige politiske partier og medier prioriterte å sette på dagsordenen i noen hektiske uker mot valg.

Det var et lite tilløp til det her i forrige uke, i NRK-programmet «Din stemme». Aftenposten-journalist Ingeborg Senneset delte studio med Høyres Mathilde Tybring-Gjedde og Aps Tuva Moflag, begge stortingsrepresentanter.

Førstnevnte med til sammen tre år som innlagt pasient i psykiatrien, og som man dermed burde lytte til når hun påpeker at det har vært en langvarig nedbygging av psykiatrien i landet, og der man har blitt suksessivt mye bedre på å telle kostnader og snakke om psykisk syke pasienter som tall, brikker og klosser i en fabrikk.

Hun påpekte også det opplagte, at målsettingen om å satse mer på psykiatri enn somatikk, den såkalte «gylne regel», ikke har fungert i praksis. Det var rene ord for pengene, fra ei som har sett systemet innefra, og som rett ut sier at den hjelpen hun fikk, som berget henne, mest sannsynlig ikke hadde tilfalt henne i dag.

Verken Ap eller Høyre trenger å være nevneverdig stolte her, bare så det er sagt, og ingen andre av de andre partiene heller. Og denne debatten ble – dessverre, og som vanlig – fort et lite inkarnert stykke norsk politisk debatt om psykisk helse, der Ap og Høyre duellerte om fordeler og ulemper ved fritt behandlingsvalg og offentlig versus privat helsetjeneste, mens en med lekmannserfaring sto på utsiden og banket på og prøvde å komme inn. Og etter 24 minutt var det over.

Jeg lurer på hvordan denne seansen fortonet seg for mange av dem som per nå står i behandlingskø og har ventet i månedsvis uten å få hjelp, som ikke klarer å være i jobb, som sliter med å komme seg opp hver dag og som har en livsgnist som gradvis slukner i gjentatte møter med diverse skjema, ventetidbeskjeder, noia og selvforakt.

Under koronaepidemiens herjinger har det i Norge dødd langt flere av selvmord enn av pandemien. Kontrasten for unge liv er helt enorm. De siste to årene har cirka 150 unge mennesker under 30 år tatt sine liv. Det er et ungt liv hver tredje dag, det, samt et enormt antall pårørende foreldre, søsken, kjærester, venner og kolleger.

Om dette var en somatisk epidemi, hadde garantert alle alarmer, alle nødetater, alle eksperter og helsefaglige ressurser bare blitt satt i sving automatisk, uten tanke på kostnader. Men dette handler dessverre om psykisk helse. Og det er åpenbart ikke like spennende eller kult å snakke om eller gjøre noe med.

På de siste 20 årene er antall sengeplasser i psykiatrien halvert, uten at problemene for dem som skal behandles har sunket tilsvarende. Ikke antallet som trenger hjelp heller. Hva halvannet år med pandemi, isolasjon, karantene, angst og ensomhet vil føre til på toppen av allerede eksisterende tall vet vi fortsatt ikke. Men det har neppe blitt bedre. Og køene var dessuten lange fra før.

Så tenk om man så på selvmord og psykisk sykdom som en pandemi, så mange liv og skjebner vi hadde berget. Men det blir nok med drømmen. Vi har fortsatt en lang vei å gå.