På tross av at pandemien har gitt også oss et knyttneveslag, er politikere og mediene på det gammeldagse sporet med fokus på «hvem kan love mest.» Hva kommer dette av? Er norsk politikk og mediene i enda større grad konsentrert om hva som skjer i sandkassa i Oslo – i trygg avstand fra miljøer som står på brua, er i kjeledressen, jobber skift og som holder konkurransen, eksporten og verdiskapingen i gang?

Jeg blir urolig og bekymret når jeg leser SSBs siste befolkningsutviklingstall, som ble offentliggjort forleden. Her ser vi at lokomotivene og vekstkommuner som Alta, Tromsø og Bodø mister innbyggere. Derimot ser vi at «ja-kommunen» Rana nå vokser mest i nord. En kommune som tar saken i egne hender og som ikke venter på at «Oslo» skal ordne opp J

Bruk av lokale naturressurser og fornybar energi gjør kommunen attraktiv. Derfor etablerer Freyr kanskje 1500 nye arbeidsplasser i kommunen og som følge av bl.a. dette vil det bli etablert en ny stamflyplass. Mitt råd: Bruk Rana som eksemplets makt og utstillingsvindu i nord.

Når jeg også ser hvordan flysendte demonstranter fra sør reiser til Finnmark – med Oslo-mediene på slep for å stanse etableringen av gruveselskapet Nussir, når jeg ser hvordan en avgått ordfører og prest assistert av Hamarøys ordfører sloss mot etablering og lokalisering av Havfarm II i kommunen, lurer jeg på hvor det er blitt av hjemmepublikummet i nord.

Landsdelens politikere må ikke trekke lenger på skuldrene overfor opinionsledere i samfunnet – særlig her i nord – som når nye høyder i sine anstrengelser for å nedsnakke landsdelen- eller for å si det mer direkte; aktivt bidrar til å sende nye strømmer av nordnorsk ungdom til jobber i sør og vest. Skal vi også være tilskuere til at mineralnæringen og akvakulturnæringen skal havne på en slags nasjonalpolitisk svarteliste? Det opprører meg å se ansvarlige (offentlig betalte aksjonister) gå til angrep på Havfarm II-etableringen i Robekk-kommunen Hamarøy.

Norge eksporterte sjømat for 9,5 milliarder kroner i juli. 9,5 mrd. kroner på en måned. Midt i en internasjonal pandemi øker vi sjømateksporten med 1, 6 milliarder kroner – eller 21 % mer enn i fjor på en måned. Hittil i år har vi sendt ut av landet sjømat for 63 milliarder kroner, folkens! Dette må vi være stolt over. Og – vi må begripe at skal dette tallet femdobles MÅ norsk politikk og skoleeierne våkne opp.

Fordi det ser ut til at disse tallene får passere ubemerket i alle bekymringer som oppstår rundt «all den skade» verdiskaping påfører landsdelen. Når jeg sier våkn opp, så er det fordi vi er særdeles dårlig forberedt på å håndtere alle de mulighetene som nå banker på døra.

Bare den maritime delen av havbruksvirksomheten, som omfatter rederier og landbaserte virksomheter som leverer varer og tjenester til oppdrettsselskapene omfatter rundt 40.000 årsverk og står for en verdiskaping på nær 70 mrd. årsverk. Om kort tid ventes det at 1/3 av alle norske sjøfolk vil jobbe om bord på fartøyer som eies og drives av havbruksselskapene. Tenk det; 1/3 av sjøfolkene i Norge henter direkte og indirekte snart sin lønn fra et havbruksselskap!

Regjeringen skriver i havbruksstrategien at målet er at den årlige produksjon av laks og ørret skal nesten femdobles innen 2050. For å kunne realisere dette målet må veksten i norsk havbruksproduksjon skje til havs. Produksjon til havs forutsetter at det bygges en maritim/offshorebasert infrastruktur i form av flytende havfarmer og tilsvarende, hvis politikerne ønsker at denne satsingen skal skje i Norge. Ønsker vi ikke denne utviklingen i Norge står «utlandet» klar med åpne armer for å ta imot norsk kunnskap og kapital innenfor ei sportsgrein hvor Norge i dag står suverent øverst på pallen.

Allerede i dag har ordningen med utviklingstillatelser medført samlede investeringer og planlagte investeringer fra norske havbruksselskaper på i størrelsesorden 40–50 milliarder kroner. Dette er bare en begynnelse, hvis norsk politikk vil at denne utviklingen skal skje i Norge.

Dette er et epokeskifte som er så omfattende og som skjer i så raskt tempo at det nesten kan beskrives som en revolusjon.

Maritimt Forum Nord har her og i tidligere notater til politikerne lagt fram tall og fakta som dokumenterer at det allerede eksisterer en stor maritim virksomhet innen havbruk. MFN sitt anslag er som nevnt at denne omfatter omkring 40.000 årsverk og har en verdiskaping på nærmere 70 milliarder kroner. Den maritime havbruksvirksomheten utgjør således en betydelig del av den maritime næringen.

Den maritime virksomheten omfatter store havbruksinstallasjoner som dels er etablert, dels er under bygging. I tilknytning til både denne virksomheten og til de tradisjonelle oppdrettsmerdene er det etablert en stor flåte bestående av fôrskip, brønnbåter, et mangfold av servicefartøyer og en stor landbasert maritim industri, samt tjenesteleverandører. Hele denne maritime virksomheten er en del av næringsministerens politiske forvaltningsansvar. Dette store næringsområdet er utelatt i regjeringens havbruksstrategi!!!

Når norsk petroleumsnæring har en slik styrke og offentlig oppmerksomhet, så er det fordi en samlet næring fortjent har lyktes med å fortelle om sin betydning, totale størrelse – ergo sin enorme økonomiske og sysselsettingsmessige viktighet for hele samfunnet. Det ville eksempelvis vært utenkelig om olje- og gassnæringen ikke hadde inkludert offshorefartøyene, catering eller for den saks skyld helikoptrene som en samlet petroleumsklynge. Nå må vi i nord og på kysten lære av petro-gutta.

Hvis man retter blikket fremover og tar utgangspunkt i havbruksstrategiens målsetting om nær en femdobling av den årlige produksjonen av laks og ørret innen 2050, så har MFN dokumentert at en slik ambisjon fordrer en omfattende utbygging av en maritim og offshorebasert infrastruktur. Den samlede verdiskapingen fra den maritime havbruksvirksomheten kommer i så fall til å være mange ganger større enn den dagens maritime næring.

I denne sammenheng er NFDs ordning med utviklingstillatelser et svært viktig virkemiddel som:

1. bidrar til å kombinere næringens behov for tilgang på nye arealer med løsninger som finner svar på havbruksnæringens miljøproblemer, og som

2. i neste omgang initierer de store investeringene som jeg har beskrevet.

Det er derfor ingen annen næring som tilnærmelsesvis kan bidra i så stor grad til å erstatte petroleumsvirksomhetens rolle i norsk økonomi. Da må imidlertid norsk politikk og for den saks skyld også skoleeierne oppdage hva som er i ferd med å skje rundt oss.

Slutt øyeblikkelig med å oppfatte den marine og maritime næringen som en trussel. Disse næringene er det som i fellesskap skal berge oss og betale for nasjonens fremtidige velferd!