Perspektivet museum åpnet i juni den andre av en kommende tre-etasjers utstilling om Cora Sandel (Sara Fabricius), i det huset Fabricius-familien bodde i Tromsø. Første etasje er om Cora Sandel som maler, med de 25 maleriene m.m. som sønnen hennes Erik testamenterte til Tromsø kommune i 2016. Andre etasje er om forfatteren Cora Sandel. Etter å ha sett den nye utstillingen gikk jeg hjem og leste debutromanen Alberte og Jakob (1926) om igjen, en av hennes tre romaner fra Tromsø.
Den første siden i Alberte og Jakob skildrer en by som våkner til liv. En kystby forstår vi straks, der vi hører lyden fra bryggene og dampbåten ute i fjorden. På det sparsommelige lyset kan vi forstå at vi er nord i landet vinterstid. Snart møter vi da også nordlyset. Skredder Kvandal, som spiller trekkbasun i avholdsforeningens orkester, øver i butikken sin før han åpner: «Med lange mellemrum frembringer han en ensom og skjælvende tone». Skredder Kvandal er kven, og senere møter vi både samer og russere: Kwasnikow fra Murmansk som kom med en russeskute og ble etterlatt i byen, samene som holder til på kaiene om sommeren for å tjene penger på turistene. Fiskere fra Lofoten, fangstmenn til Ishavet, handelslivet i småbyen, embetsmennene. Faren til hovedpersonen i romanen, Alberte, er sorenskriver i byen. Modell for boka er et Tromsø anno ca. 1903–1904.
Første gang jeg leste romanen var på videregående skole på Kongsberg. Når jeg nå mange år senere leser den, opplever jeg den på en litt annen måte. Ved en tilfeldighet leste jeg Loveleen Rihel Brennas selvbiografi «Min annerledeshet, min styrke» (2012) samtidig som jeg gjenleste Alberte og Jakob. Loveleen kom til Norge fra India med foreldrene i 1972 og i selvbiografien forteller hun om farens oppvekst i landsbyen Kalmajra. Normsystemet der var det de eldre mennene som representerte, der de satt med hvite turbaner på jutesenger utenfor husene sine eller i en ring under det store pippaltreet. De observerte det som skjedde i landsbyen og ga råd og formaninger, ros og ris: «Enhver bevegelse og ethvert utsagn ble lagt merke til, og det var en hårfin balanse mellom å være innenfor og utenfor ærbarhetens grenser. Alt ble lagt merke til. Hvem som tok for lange skritt, hvem som lo for høyt, hvem som løftet blikket for ofte i det offentlige rom, hvem som hadde for fine klær på seg. Det var ikke mye som skulle til før de eldre fant noe å sette fingeren på.»
Denne skildringen er fra India, men det er lett kjenne igjen mekanismene av sosial kontroll, trolig et trekk ved alle samfunn. Risikoen ved å trå feil, byrden det innebærer å skulle etterleve alle uskrevne regler. Dette preger også byuniverset i Alberte og Jakob, og det plager den unge Alberte.
Alberte er som ung jente veldig inntrykkssvar. Hun fornemmer «atmosfæren» veldig raskt: de sosiale forventningene, alle spenningene i lufta. Ulike regler etter hvor man er i det sosiale hierarkiet, men også forskjellig i forhold til om man er kvinne eller mann. Sandel er god til å skildre følelsen av å kave rundt i et normsystem man verken har innvirkning på eller helt overskuer, før en eller flere normer er brutt og man taper ansikt. I Albertes tilfelle: rødmer.
Noen synes at stemningen i Alberte og Jakob er dyster. Ja, den er det, hvis man identifiserer seg hundre prosent med den unge Alberte, og bare med henne. Da kan boka virke trykkende. (Men like fullt på en fantastisk virksom måte.) Da jeg leste romanen som syttenåring, levde jeg meg helt inn i Albertes liv. Synsvinkelen i romanen er da også lagt tett på Alberte, ved bruk av en tredjepersonsforteller, hun. Videre fortelles det i presens, som gir en egen nærhet til stoffet. Men fortelleren zoomer av og til ut og avslører Alberte som ofte naiv, ja, som litt håpløs. Her et eksempel fra juleselskapet, julaften, der det er en heller trykkende stemning under selskapet: «Ingen anstrenger seg mer uten Alberte, som alltid er parat til naive og håpløse bestrebelser.»
Det ser jeg når jeg leser romanen nå, som voksen, hun er litt håpløs, Alberte. Da jeg leste boka som ung, så jeg ingen humor i den. Når Alberte går til bunns i rødme, når hun kløner alt til for seg, eller når stemningen i det selmerske hjem ødelegges ved frokosten av en bagatell, og både Alberte og moren bryter i hulken, bryter jeg nå av og til ut i latter. Har jeg blitt mer kynisk, selv en av de kontrollerende kreftene i det sosiale, en av de eldre som sitter under treet i byen og beskuer det sosiale spillet? Mens jeg som ung var helt underkastet det?
Nei, ikke bare. For det er humor i boka. Elegant sarkasme, i mange retninger. For eksempel mot tante oberst, som bor i en by sørpå og er mer bemidlet. Hun sender altfor dyre gaver til jul, nesten som en korreks til den langt mindre bemidlete Selmer-familien nordpå. «Det er julepresangen fra tante oberst. Den kom i går, anden juledag med hurtigruten. Tante obersts forsendelser er alltid litt sent ute, det er en egenskap de har.» For en elegant ironi! Tante oberst er heller ikke perfekt, hun kritiseres via postgangen. Det kryr av slike små kordestikk i boka. En av sommergjestene sørfra sier for eksempel dette om månen: «Har Dere sett noget så umotivert deilig som den månen?» Utsagnet blir da en karakteristikk av personen, lett latterliggjørende. En tragikomikk ligger det i scenen der Alberte på slutten av fortellingen treffer gamle fru Weyer, som roper inn i øret til Alberte – leseren vet da at Alberte frykter graviditet og barsel over alt annet, for da er man låst, stengt inne: «De skal se, barnet mit, så frisk og fornøiet De blir efter den første barselsengen. Barselsengene renser kroppen de, roper hun ind i øret på Alberte». – Ja, særlig!
En av sommergjestene fra Kristiania, Rikke, som stadig bringer Alberte i forlegenhet, latterliggjøres av fortelleren gjennom sin ekstatiske forelskelse i en kunstner i Kristiania, og det gjennom navnet hans. Det hjelper da for leseren ikke hvor flott han. «Han er en av vore allerbeste yngre og forfærdelig søt og rar», står det i romanen. Men hva heter han? Møklebust. «Ja, jeg er forelsket i Møklebusten jeg, det er ingenting at gjøre ved det.» Sier Rikke. Og vi – leseren – ler litt av Rikke, selv om ikke Alberte gjør det.
Et annet eksempel på humoristen Sandel: Alberte går ikke på skole lenger, hun får ikke ta gymnaset, det får bare broren Jakob, siden han er gutt, men hun låner masse bøker på biblioteket. Det vekker misbilligelse. Kvinner skal ikke kunne så mye. «Alberte kan for eksempel høist uventet oplyse om, hvad en svastika er. Hvad skal det nu være til at vite denslags? Det er næsten litt upassende, virker korreks av andre mennesker. Damene ser koldt og forundret på hende, og fru Selmer kjender ingen stolthet, tvertom. En måte at gjøre sig usædvanlig og original på, det er det hele.»
Cora Sandels bøker er en type livsløpsbøker som man kan fortolke seg inn i på ulike måter, alt etter ens eget ståsted. For min egen del er det faren til Alberte jeg nå har begynt å identifisere meg med. Det hadde jeg ikke trodd!
Oppsøk Perspektivet museums nye utstilling for å finne din Sandel-figur.