Norske havarealer er seks ganger så store som landarealene våre. Med så store arealer og Norges begrensede befolkning skulle man tro det var plass til det meste og de fleste, og det var tilfellet da bruken i hovedsak var fiske og sjøtransport. I dag skal imidlertid en rekke aktiviteter finne sin plass i havrommet.
Havbruk og olje- og gassvirksomhet har vokst enormt fra starten rundt 1970. Forsvaret bruker store sjøarealer til sin aktivitet. Reiselivsnæringen krever ikke eksklusive områder, men ønsker innskrenkninger i andre aktiviteter og gjerne «uberørt natur». Fritidsbrukerne er en voksende interessegruppe også knyttet til havet, med mange fritidsboliger og -båter langs kysten. Fornybar energi, inkludert havvind, legger foreløpig ikke beslag på store områder, men planene er omfattende. Det samme gjelder ambisjonene for utvinning av havbunnsmineraler. Det er også ønsker og internasjonale forpliktelser for mer vern av marine områder.
Mange aktører vil altså bruke begrensede sjøområder, både i kystsonen og lenger ut til havs. Da er selvsagt spørsmålet hvem som skal slippe til, og hvor. Men i forlengelsen av det: Hvordan kan man organisere bruken sånn at arealbeslaget og arealkonfliktene blir så små som mulig? Kan noen områder brukes av flere interessenter, enten på samme tid eller i turnus? Ut fra denne tankegangen, har Senter for hav og Arktis tatt initiativ til en forstudie av marine næringsparker. Med det menes at ulike aktiviteter, som næringsvirksomhet, er samlokalisert innenfor et begrenset område til havs og de har noen fysiske installasjoner.
Hvilke gevinster kan slik samlokalisering gi, og hva må til for å realisere dem? Dersom det totale areal-beslaget blir mindre når næringer samlokaliseres i marine næringsparker kan det være bra for andre som bruker eller har interesser i havområdene, både til bruk og vern. Kanskje kan det også være stordriftsfordeler og i noen tilfeller muligheter for en mer sirkulær økonomi, der det som er avfall eller biprodukter i en type virksomhet er innsatsvarer i en annen? De som driver sammen i slike parker kan dele infrastruktur og samarbeide om drift, vedlikehold og beredskap, slik at kostnadene til dette blir lavere for den enkelte aktør.
Næringsparker til havs kan være selvforsynte med fornybar energi, for eksempel gjennom havvind eller bølgekraft. Restenergien kan utnyttes i ladestasjoner for skipsfarten, i hydrogenproduksjon, eller overføres til land. I parken kan man drive ulike former for havbruk, både oppdrett av fisk og produksjon av tang og tare, f.eks. til fôr, mat og som klimatiltak. Kanskje kan også fiske foregå i parken, for eksempel med faste redskaper som teiner.
Marine næringsparker vil kreve endringer i forvaltningssystemet, som i dag ikke legger til rette for samdrift mellom ulike næringer. Tidligere i år kom det flere store meldinger og statlige strategier knyttet til havet, inkludert for havvind og offshore havbruk. Det er positivt at hav står høyt på den politiske agendaen, men dokumentene er først og fremst sektorbaserte.
I Solberg-regjeringens havbruksstrategi fra i år er for eksempel «sameksistens» nevnt bare en gang, og kun i forbindelse med areal. Havstrategien nevner «samlokalisering», men da av Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet, mens sameksistens på havet er heller stemoderlig behandlet. Heller ikke kyststrategien vektlegger samlokalisering av havnæringer i særlig grad.
Næringsparker på land ble etter prøving og feiling en suksess med samlokalisering av aktiviteter og effektiv bruk av ressurser og tjenester. Spørsmålet nå er om ideen kan utvikles videre til sjøs, som marine næringsparker. Det er klart at det er mulige gevinster, både økonomisk for enkeltbedrifter og for samfunnet. Men det vil kreve endringer i lovverk og reguleringer. Det vil også kreve at næringslivet er med og aktivt søker slike muligheter.
Situasjonen er nå, satt på spissen, at «alle» ønsker samordning, men ingen vil samordnes! Derfor kreves det politisk initiativ. Havpolitikk er populært for tida, men mye er på et høyt og til tider abstrakt nivå. Forprosjektet om marine næringsparker vil gi innspill til å konkretisere politikken, noe som kan bidra både til mer bærekraftig bruk av havet, samtidig som andre områder kan avsettes til vern.