Vi er vant til det, og har nettopp hatt et valg hvor sittende statsminister ringte vinneren på venstresiden og gratulerte med valget. Det var aldri et spørsmål om hun skulle overlate stafettpinnen til dem som vant valget denne gang.
Slik er det i Norge, slik er det i store deler av den verden vi forholder oss til. Vi tar det nok for gitt. Ingen har blitt nektet å stemme her i landet på veldig mange år. Ved valget i 1905, da vi forlot Sverige, var vel siste gang vi kunne unne oss å mene noe annet. Vi fikk en krig senere og mistet retten vår noen få år, men ellers har det vært en rolig reise fremover i tiden.
Vi ser med et skråblikk på Europa og de landene vi ser nærmest oss selv. Vi er riktignok noe mer skeptisk til det som kommer østfra. Vi snakker da om Ungarn og Polen hvor man har hatt sine rivninger om demokrati med utgangspunkt i rettsvesenet. Man tuklet litt med modellen for tredeling av makten ved at man ga de styrende rett til å fylle høyesterett med «sine egne kandidater».
Vi har nesten glemt dette nå, men husker ennå godt den krigen som raste i tidligere Jugoslavia. Vi husker godt Radko Mladic og Slobodan Milosevic. Vi husker også serberen Arkan og vi husker NATOs bombing av Serbia.
Vi skal aldri ta demokratiet for gitt. Det er for skjørt til det. Vi så det klarere i januar, da et stort flertall av republikanerne i USA hevdet at valget var stjålet av demokratene fordi forhåndsstemmer ble godtatt i de avgjørende statene.
Vi husker stormingen av kongressen 6. januar, og vi husker at pizzarestauranten Comet Ping Pong ikke engang hadde en kjeller hvor mye ekkelt skulle ha foregått, og at de demokratiske politiske lederne slett ikke hadde voldtatt små barn.
Vi merket oss at nesten halvparten av alle velgere i det vestlige landet som først etablerte en konstitusjon var på nippet til å hengi seg til en autoritær styreform vi slett ikke kjenner oss igjen i. Konstitusjonen holdt denne gang med et nødrop, men hva med neste gang en demagog av typen Trump dukker opp?
Han er ikke alene heller. Hva med Bolsonaro i Brasil? Er det demokrati der for tiden? Det er vanskelig å svare på det, ettersom tidligere politiske ledere går inn og ut av fengsler. Bolsonaro vaksinerer seg ikke. Tror på våpen til alle, og blir enda mer populær i velgermassen ettersom det voldelige Brasil trer fram. Han er som Trump, fullstendig uregjerlig, og gir sin støtte til avskoging i Amazonas om han ikke blir betalt rundelig for å avstå fra det.
Hvordan ser det ut på planeten vår? Vi har Kina som er et fullblods diktatur hvor veksten i økonomien prøver å nå igjen USA. De fikk Erna Solbergs regjering til å bøye seg i kne for en avtale om å ikke irritere dem unødig. Salg av laks var viktigere enn å legge seg ut med denne stormakten.
Dalai Lama fikk gå inn bakveien på Stortinget og hans beste venn, Olemic Thommessen, har allerede beklaget det hele. Diktaturet sitter godt fast i den kinesiske bevisstheten og folket der vil kanskje ikke ha noe annet. De har aldri hatt demokrati.
Og hva med Russland? De driver med påvirkning av valg i vesten, men blånekter for det. Russland styrer ute i verden på den måten de kan det. De er ikke sterke på noen måte, men så lenge de kan selge olje er de ennå aktuelle på den globale arenaen. Er det demokrati der? Aleksei Navalny vil nok ikke mene det.
Han sitter i fengsel på grunn av et innviklet system av lover som skal sikre Putin seieren i mange valg fremover. Et innviklet system av lover brukes mot alle utfordrerne til den egenmektige presidenten deres som kan sitte til 2036, ifølge de fullmaktene han har skaffet seg. Demokrati er det neppe, men da skal vi også huske at Russland hadde andre tradisjoner tilbake til tsaren og det russiske kommunistpartiet.
Vi ser derfor at demokrati er en slags utrydningstruet sjeldenhet på kloden vår. Mange land har ikke tradisjoner for noe annet enn at en eller annen potentat griper makten og setter sin vilje igjennom.
Mange land påstår at de har demokrati. Det har da også blitt et slags amerikansk mantra. I Afghanistan prøvde man å innføre det med våpen. Det gikk slett ikke i denne krigerstaten. Der har man tradisjoner for at den lokale mullaen bestemmer hva som gjelder, men det utfordres hver eneste dag her på kloden.
Det er ikke sikkert at demokrati er så bra for alle. Kanskje krever det tid å komme så langt at mennesker kan stemme fritt og uten hindringer.
Vi kan aldri slå oss til ro med at folkestyret er kommet for å bli noe sted. Det kan skifte og ingen kan vite hvordan det kommer til å utvikle seg. Fordelen med demokrati, om det virker da, er at noen nederst på stigen må kunne si fra at systemet ikke virker, uten å bli halshogget for det. Verre er det ikke.