Kommentaren

Den katolske kirken - en grotesk overgrepskult

Den katolske kirka fortjener verken respekt eller tilgivelse.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

330.000 barn har blitt utsatt for overgrep av 3.200 ansatte i den katolske kirken. Over 2.000 av dem var prester.

Saken som rullet ut i media mandag formiddag er hinsides grotesk. Tallmaterialet, som er innhentet av en uavhengig kommisjon, er fra 50-tallet og til i dag, og gjelder altså kun i Frankrike alene. Dessverre, må en vel tilføye, når man vet at den katolske kirken er en verdensomspennende kirke med over 1,2 milliarder medlemmer.

To tredeler av den europeiske befolkningen er tilknyttet den katolske kirke. Selv i Norge, der katolisismen står relativt svakt sammenlignet med det sørlige Europa, er det 100.000 registrerte katolikker, og et doblet antall om man regner med arbeidsinnvandrere.

Derfor er tallene nevnt over bare toppen av isfjellet. Og det er dessverre ikke spesielt sjokkerende lenger heller. Overgrepene i den katolske kirke var lenge en mistanke trossamfunnet hadde hengende over seg, og fra slutten av nittitallet har politimyndigheter, privatetterforskere og media avdekket enorme mengder overgrep mot barn, av maktpersoner i den katolske kirke. Også i Norge. Mørketallene er det all grunn til å tro at er massive.

Det farlige med tall som nevnt over, når de blir så store, er at de blir vanskelige å ta inn over seg. Men når det kun i Frankrike er snakk om 330.000 unger (i en avgrenset tidsperiode) som har blitt seksuelt misbrukt av maktpersoner i ett spesifikt kirkesamfunn, kun ett land, er det virkelig verdt å tenke litt over omfanget. Hvor mange enkeltstående, liv det er snakk om, som er lagt i ruiner.

Pave Frans har fordømt alle overgrep i kirken, og påpekt at de har et særlig ansvar for å beskytte barn og sårbare voksne. Men vi skal heller ikke lenger tilbake enn hans forgjenger, Benedikt XVI, som så sent som i 2012 sendte ut et internt brev til hele kirken, der det ble truet med at overgrepsvarsler gitt til politimyndigheter ville føre til bannlysing av kirken. Slike trusler, og særlig fra den kanten, er relativt effektive i de kretser.

Omsorgen for ofrene er altså noe ganske nytt der i gården, og den kom først da den grove kriminaliteten ble avdekket av eksterne krefter, og da føles den unektelig både falsk, klam og ekkel.

Det skal også nevnes at det var den katolske kirken i Frankrike som selv satte ned kommisjonen nevnt ovenfor, men det var som følge av en serie påstander og avsløringer av grove overgrep i pressen. Nå sier representanter fra kirken at de «føler skam og avsky» og ber om tilgivelse fra de berørte.

Å føle skam og avsky er vel og bra, men det skulle da virkelig bare mangle, og er ikke noe man bør føle for å applaudere overhodet. Tilgivelse er dessuten noe du må gjøre deg fortjent til. Her har den katolske kirke en lang vei å gå før de kan forvente å hente inn noe mer en enda mer skam og avsky – for seg selv. Lysten til å rydde opp i dette, via både rettssystemet, interne ordninger og erstatning til ofrene har dessuten vært helt fraværende i kirken, frem til bevisene – verden over – har tvunget dem til å ta tak.

Overgrepene er ikke tilfeldigheter eller noe som har skjedd uten at ansvarlige maktpersoner i kirken selv har visst om det. De har sågar vært selve problemet, enten som overgripere selv, eller som ansvarlige som over flere generasjoner bevisst har hjulpet til med å skjule og dekke over for sine egne, heller enn å hjelpe ofrene.

Kirken har vært svært uvillig til å samarbeide med politimyndigheter og har heller ønsket å «rydde opp internt». Et kjent grep i så henseende har vært å omplassere prester de internt har visst at har forgrepet seg på barn, som bare har gjort galt verre, da de samme gjerningsmennene har kunnet fortsatt med overgrepskriminaliteten sin i nye miljø, attpåtil velsignet av sine egne, så å si.

Dette har dessuten skjedd på global basis. «Seksuelle overgrep i den katolske kirke» har en egen og fyldig Wikipedia-side. Og den var på 35 forskjellige språk sist jeg sjekket. Vi snakker altså garantert om flere millioner seksuelt misbrukte barn verden over. Hvor langt tilbake i tid dette har utspunnet seg, er noe man bare blir kvalm av å spekulere i. Kommisjonen i Frankrike har kommet seg 70 år tilbake i tid. Den katolske kirke har vært en maktfaktor i snart 2.000 år.

Hva denne «ukulturen» (i mangel på et mye verre ord, som neppe kunne stått på trykk) skyldes synes jeg personlig er mindre interessant, selv om det gjerne må forskes på. Kravene om sølibat nevnes ofte. Samme med mangelen på kvinner i maktkorridorene. I denne sammenhengen er det derimot helt ekstremt irrelevant.

Voksne mennesker som misbruker fysisk, symbolsk og religiøs makt til å forgripe seg seksuelt på barn vet selvsagt at det de holder på med er både kriminelt og moralsk forkastelig. På en sprø måte er derfor disse heslige avsløringene enda verre enn mørke avkroker på internett som holder på med det samme svineriet.

Når et globalt omfattende og supermektig kirkesamfunn, som har hatt jerngrep om både politisk og økonomisk makt i land verden over, i praksis, og med fullt overlegg, har vært en pervers fristat for overgripere, er det selve organisasjonen det er noe gærent med.

Et digert monument ved siden av Peterskirken – som symboliserer avsky, skam og anger – kunne vært en passende start. Massive økonomiske erstatninger til ofre og deres pårørende en betimelig oppfølger. Dernest må de overgriperne som fortsatt lever stilles for retten og dømmes. Den katolske kirka fortjener verken respekt eller tilgivelse. De har en lang vei å gå før de er der.