Som mange fikk med seg, var det «verdensdagen for psykisk helse» på søndag. 10 september var det i tillegg den tematisk beslektede «verdensdagen for selvmordsforebygging».

Det har vært en økende oppmerksomhet rundt disse to dagene med årene. Radio, TV og aviser vier det godt med redaksjonell plass, og i sosiale medier er det mange som har begynt å poste både personlige betraktninger og generelle oppfordringer om å bry seg. Artister, politikere og folk flest.

Det er lett å bli både svulstig og klisjéfylt når man skriver om dette, men jeg tenker at man kan være litt ekstra raus til dem som uansett prøver. Det er godt ment og det gjør ikke verden verken dummere eller verre. Å vise omsorg for andre som sliter, eller vise åpenhet om egne problemer, bygger uansett opp mer enn det bryter ned, så at disse to dagene – summa summarum – har en positiv effekt, tror jeg vi kan slå fast.

I skrivende stund sitter jeg og blar meg gjennom noe så tørt som en redegjørelse om Ungdata 2021, der rundt 2.000 ungdommer i Tromsø kommune har svart nokså detaljert på spørsmål rundt trivsel, psykisk helse, selvskading og selvmord.

Man kan fort gå seg blind i tall, diagrammer og statistikker, og jeg prøver å tvinge meg til ikke å redusere disse tallene til nettopp det, og å ta innover meg at dette faktisk er svar fra individuelle ungdommer som, til tross for å ha besvart anonymt, åkkesom har delt av sitt indre følelsesliv.

Det som er bra her, er at de aller fleste later til å ha det bra. Flertallet har det fint her i kommunen. De har et bra forhold til sine foresatte, har venner og finner tilværelsen sin meningsfull. Men det er flere som sliter. 32 prosent svarer at de har tenkt tanken på å ta sitt eget liv. 7 prosent av dem oppgir at de har forsøkt å avslutte livet. Tallene er vanskelige å ta inn over seg.

For storfylket Troms og Finnmark har antallet fullførte selvmord en alarmerende økning. Plagede og frustrerte folk som hver for seg har opplevd livene sine så utålelige at de selv har valgt å avslutte dem. Fordelt på antall innbyggere ligger fylket nå på landstoppen, som det har gjort to år på rad. Tromsø ligger øverst.

Det er lett å bli avmektig når man konfronteres med slikt. Jeg merker selv en tilbakevendende nummenhet i hele meg hver gang jeg tillater hodet mitt å sveipe innom tematikken, noe som dessverre er ofte. Eller, heldigvis. Dette er jo noe vi ikke har lov til ikke å tenke på og bry oss om.

Vi kommer aldri til å eliminere problemet fra samfunnet. Det er hardt å erkjenne, men noen kommer uansett alltid til å avslutte livene sine. Det trenger ikke engang være et ønske om å dø, men heller bare å slippe belastningen det er å leve, som gjør at mange av dem velger å forlate oss.

Derfor må vi fortsette å famle oss frem og forsøke å gjøre noe. Det store spørsmålet er selvsagt hva i alle dager det skal være? Hver og én av oss, men også fra samfunnet som sådan, og både i private bedrifter og det offentlige, må være med. Svaret ligger nok i miksen mellom alt her.

Halmstrået er at de fleste som berges etter selvmordsforsøk sier de er glad for det, glad for at de fikk fortsette å leve, og når man vet at ti ganger så mange prøver som de faktiske dødstallene er, ligger en mild optimisme i bunn, at vi sannsynligvis kan berge flere av våre medmennesker, om vi når inn til dem tidsnok.

Tromsø kommune ruller nå ut en handlingsplan der arbeidet med Ungdata skal konkretiseres med spesifikke tiltak, deriblant en handlingsplan for kompetanseheving innen selvmordsforebygging. Det høres tørt og akademisk ut, men dette er det all grunn til å applaudere.

Tiltakene er mange, men kursing der man lærer å bli bedre på å oppdage selvmordstanker hos dem rundt seg, lærer seg førstehjelp ved selvmordsfare og å pensle dem som sliter videre til proff hjelp, er noen slike grep.

Her skal mange grupperinger fases inn. Ansatte i avdeling for oppvekst, utdanning og kultur; foreldre og foresatte; ansatte i førstelinjetjenestene; trenere/frivillige i idrettslag og foreninger og – ikke minst – den politiske og administrative ledelsen i Tromsø kommune.

Dette er helt topp, ikke minst at kompetansen også forankres inn i den øverste ledelsen. Her bør også mulighetene til kjapp lavterskelhjelp i helsevesenet nedfelles, at det bevilges penger til det, for det er dessverre flere som dør i kø i dag, og det er kanskje det aller vondeste å forholde seg til. At folk som ønsker og oppsøker hjelp ikke får det, og så dør mens de venter. Da svikter kollektivet.

Hver og én av oss må også gjøre vårt. Å snakke med både ungdommen og de andre rundt oss er en god start. Spørre hvordan de har det, sånn på ordentlig, og faktisk lytte til svarene. Og det er ikke enkelt. Det er derimot helt utrolig vanskelig, og det kan være både kleint og utfordrende, da det å pirke i folks innerste kan føles både invaderende og ubehagelig.

Det ubehaget, og den utfordringen, burde likevel være overkommelig, ikke minst hvis det kan berge liv. Det er å håpe at så mange foreldre og foresatte som mulig melder seg på kursene. Dette er uansett et dugnadsarbeid som krever innsats fra alle sammen, og derfor er det prisverdig at kommunen her viser både tiltakslyst og handlekraft.

Det er flott med to verdensdager for psykisk helse og selvmordsforebygging. De skader iallfall ikke. Så må vi likevel ikke glemme de 363 resterende dagene av året. De er enda viktigere.