Går det riktig galt vil Finnmark stå mer alene enn man kanskje hadde sett for seg.
Som kjent foregår det nå en oppbygging av en bataljon i Porsanger, som skal gi økt trygghet for at folket i Finnmark skal kjenne seg beskyttet mot aggresjon utenfra. Vår tidligere forsvarssjef, Sverre Diesen, sier imidlertid at det er for dyrt å forsvare Finnmark ved å ha styrker på bakken. Han og forskerne ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) vil i stedet drive oppholdende strid gjennom langtrekkende ild, såpass med strid at de allierte kommer. Med andre ord, Forsvaret skal ikke beskytte, men beskyte, folket i Finnmark.
Folket, forresten, er
mine ord. Diesen nevner ikke finnmarkinger med et eneste ord når han argumenterer for
- kjent som nektelseskonseptet, for de spesielt interesserte. Men man kan likevel ane et snev av empati med sivilbefolkningen, for han beskriver i detalj hvordan sensorer i byer og terreng, samt spesialstyrker med laserpekere, skal sørge for at langtrekkende ild ikke treffer en eneste finnmarking i hodet, kun fienden.
Når hæroffiserer uttrykker uenighet eller bekymring for Diesens anbefalte konsept, får de til svar at de er lite endringsvillige, forsvarere av gammelt tankegods og preget av korpsånd; en tilstand der forpliktelsene overfor doktriner og kolleger i samme fagmiljø får forrang for rasjonaliteten. Han anklager dem som vil etablere den nye bataljonen i Finnmark for manglende sammenheng mellom mål, metode og middel - altså for å mangle evnen til strategisk tenkning. Intet mindre.
Det er lett å gå seg vill i en jungel av fagtermer når man skal engasjere seg i en slik debatt, og siden jeg ikke har fagmilitær bakgrunn skal jeg være varsom med det. Derfor er min inngang av moralsk og politisk karakter: Skal det virkelig være slik at vi av militærtaktiske og økonomiske hensyn skal la en befolkning på 70.000 overlates til fienden ved et militært angrep, hvor den eneste respons fra Norges forsvar skal være å la det regne ild over befolkningen fra trygge posisjoner langt borte?
Har vi ikke nå fått en regjering hvis, om ikke eneste, så i alle fall høythengende ambisjon er å legge til rette for bosetting og verdiskaping i hele landet? Hvordan kan vi oppfordre folk til å gå i gang med hydrogenproduksjon i Berlevåg og naturgass i Hammerfest dersom vi ikke akter å løfte en finger for å forsvare de samme folkene om en fare skulle oppstå? Og hva angår utløsning av Atlanterhavspaktens artikkel fem: Hvem kommer til unnsetning til et land som ikke prioriterer å beskytte sine egne borgere, ei heller sitt eget territorium?
Diesens tanke om at befolkningen i Finnmark - sjuåringer på vei til skolen i Kirkenes, pensjonister på busstur fra Vardø til Berlevåg, studenter på ekskursjon langs Altaelva, et lykkelig kjærestepar på sykkeltur til Nordkapp - skal være uten beskyttelse fra storsamfunnet skulle det verste skje; denne tanken er bortimot absurd.
Diesens innvending vil være at Finnmark er for stort og for dyrt til å bli beskyttet med tilstedeværelse og tradisjonelle styrker, at en bataljon i Porsanger derfor er av symbolsk, ikke materiell, karakter. Dette synet bærer preg av å være født i en tenketank på FFI, i en scenariebasert modelleringsøvelse sammen med likt tenkende, hvor et kart og for øvrig tellelige størrelser utgjør det vesentlige grunnlag for analysen. Diesens spillbrett mangler folk.
Generalløytnant Kjell Grandhagen, en av de få som tok til pennen mot Diesen, hadde en helt annen inngang til forsvaret av Finnmark. I en ildfull presentasjon på Army summit i 2018 gjorde han det klart av vi må forberede oss på å «dø og blø for Finnmark», med utgangspunkt i at finnmarkinger har det samme kravet på beskyttelse som andre innbyggere.
Grandhagen og Diesen var enige i synet på at noen scenarier gir sannsynlighet for at Finnmark vil kunne bli forsøkt okkupert. Men der Diesen vil sende storsamfunnet i sikkerhet og la småsamfunnet ta støyten, var Grandhagens utgangspunkt at enhver nasjonalstat har, uansett hvor krevende det er, en forpliktelse til å forsvare sine innbyggere og sitt territorium. «Dette er åpenbart et moralsk og etisk spørsmål», sa han, og innrømmet at en slik strategi vil kunne føre til store, men nødvendige tap.
Det er sikkert rett at det som per i dag er på plass i Porsanger, og for øvrig rundt omkring i Finnmark, ikke vil være tilstrekkelig alene for å oppholde en tallmessig overlegen fiende over tid. Derfor må det det mer til, nettopp fordi vi må vise, med all mulig tydelighet, at det fins en ubendig, nesten naiv vilje til å beskytte vår mest krigsutsatte befolkning, og at vi akter å forsvare landet der grensen går, ikke hundre mil inn i landet.
For – og dette har historien vist gang på gang – man skal ikke undervurdere forsvarsviljens innflytelse på forsvarsevnen, og den påvirkning en kamplysten befolkning har på dem som vurderer å komme ubedt.