Jeg tror at det ut ifra et folkehelseperspektiv er viktig med Allehelgenssøndag er 1. november. Det er viktig med en dag hvor sorg og savn står i sentrum. Det er sunt å stoppe opp, gjerne i fellesskap, å reflektere over liv og død. Også den såkalte «moderne» menneske har et forhold til dagen, selv om feiringen 31. oktober med spøkelser og onde ånder – Halloween – gjennom kommersielle krefter er blitt en årlig markering.
Røttene til Halloween er ikke mindre enn 2000 år gamle. Celtic-folket feiret Samhain for å holde spøkelsene borte, og av det ble det godteri på resten av oss. Dagen har på mange måter blitt viktigere enn Allehelgenssøndag som feires første søndag i november. Ole og Kari svir av 75 millioner for å feire spøkelser 31. oktober!
Ta en tur på en kirkegård i Tromsø Allehelgenssøndag. Alle lysene er et uttrykk for noe det er vanskelig å sette ord på, noe som det ikke er så enkelt å forklare. Det handler om savn og lengsler.
Mange besøker også kirken denne søndagen. Det har de senere årene blitt en kirkesøndag med stor oppslutning. Flere menigheter sender innbydelser til pårørende som har mistet en av sine kjære det siste året og viser til at de døde vil minnes i kirken. De avdødes navn vil bli lest opp mens det blir tent lys.
Det å leve er menneskets største ønske og sterkeste drift. Men å leve kan være et vanskelig foretakende. Mange har ønsker om å gjøre ting om igjen, ha mye ugjort. I møte med døden kjenner vi på sorgen, men ofte er det takknemligheten som fyller oss, og ved den kan vi tenke at livet og døden er flettet i hverandre.
Det avgjørende, den største utfordringen for kirken er nettopp å gi oss håp og hjelpe oss til å leve med hele alfabetet. Altfor ofte stanser vi opp før å og mister viktige sider av livet. Det vonde og vanskelige, døden skyver vi bort. Men det er livets grensesituasjoner som får oss til å ta i bruk hele alfabetet. Det kan være ulykker og død. Eller gleden ved en fødsel. Angst i livskriser der vi opplever at livet har gått fra oss.
Mister vi evnen til å sørge, mister vi evnen til å glede oss. «Alt har sin tid» heter det hos Forkynneren. Det må være tid til fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp, en tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse, en tid til å lete, en til å miste. Predikeren eller Forkynneren som han nå kalles regner opp livet med all dets mangfold og sine kontraster. For slik er jo livet, også til dem vi har tatt avskjed med. Men det å møte døden gjennom et menneske vi kjenner kan også gi oss et nytt perspektiv på livet. Det kan hjelpe oss til å skape noe nytt, skape nye muligheter til å se hverandre og sette mer pris på det vi har. Møtet med døden kan hjelpe oss til å se livets verdi og hjelpe oss til å leve det fullt ut.
Å være menneske betyr å leve med smerte og sår. Lidelser og sorg er en del av våre liv. Og det er for de fleste av oss ikke noe sykelig, vi trenger behandling og medikamenter for.
Vi må gi plass til hele livet med alle dets motsetninger.
Allehelgenssøndag er en flukt inn i virkeligheten slik den er. I møte med døden ser vi som er tilbake ofte livet klarere. En gammel egyptisk legende forteller om fuglen Fønix – som det bare fantes en av i hele verden. Hvert 500 år viste den seg i Egypt. Og når fuglen følte at døden nærmet seg, bygget den et rede og la seg opp i det. I redet brant den opp, alt ble til aske. Men fra asken gjenoppsto den som en ny fugl – og den nye fugl Fønix fløy opp mot den blå himmelen, klar for å begynne igjen.
Mange tror det ikke går an å stole på en fremtid, at ting er så ødelagt. Legenden om fugl Fønix er en legende om at alt har muligheter. Allehelgensdag er ingen verdensflukt, men en flukt inn i virkeligheten slik den nå en gang er.