De fleste psykisk syke utgjør ingen trussel for andre. Men noen gjør det, og risikoen øker om helsevesenet svikter. Debatten om hvordan psykiatrien bør organiseres er igjen aktuell etter de brutale drapene i Kongsberg.
Det finnes grunnleggende forskjeller mellom fysisk og psykisk sykdom. Sykdomsinnsikt, ønsket om å motta behandling er det mest påfallende. Når hjerteinfarktet kommer, forventer vi blålys-prioritering. Ved akutt paranoid psykose kan det å nekte behandling være en del av symptombildet.
Derfor er bruk av tvangshandling aktuelt innen psykiatri. Tvangsbruk har to formål: Å beskytte samfunnet og hjelpe pasienten. Tvangsinnleggelse, tvangsmedisinering og begrensing av destruktiv adferd vurderes når pasienten er til fare for seg selv, andre eller lider overlast.
Tvangsbruk er strengt regulert i lovverket og pasienten støttes til å få vedtakene overprøvd av utenforstående. Et viktig prinsipp, da tvang står i konflikt med retten til å bestemme over eget liv. Samtidig er tvangsbruk ofte livreddende tiltak.
I 2017 ble det innført en reform som hevet terskelen for tvang. Pasientenes grad av medbestemmelse skulle økes, en god intensjon som i praksis ser ut til å ha sviktet de aller sykeste og økt faren for allmennheten.
Lederen for Vest Politidistrikt fortalte under NRKs Debatten den 21.10.21 at de ser en markant økning av både drap og voldssaker begått av psykisk syke etter reformen. I tillegg observerer etaten stadig oftere at svært syke er helt overlatt til seg selv mens de åpenbart burde vært tatt hånd om av helsetjenesten.
Det er også et økende problem at rusmisbruk utløser alvorlige symptomer, for eksempel psykose. Pasienten legges inn, men når rusen avtar anses personen som samtykkekompetent og kan nekte behandling. Fagfolk beskriver dette som en ny type svingdørspasienter, der de aller sykeste skrives inn og ut i høyt tempo. Det mangler lovhjemler og praksis som håndterer denne gruppen i et stabilt behandlingsforløp.
Psykiatrireformene preges av velmente politiske føringer som ikke er grundig fundert i fagmiljøenes kunnskap. Som å redusere sengeplasser i spesialisthelsetjenesten og sende bare delvis utredede pasienter til kommunene.
Det lyder fint å bo hjemme og motta tilpasset behandling i nærmiljøet, det funker også for de pasientene som har et relativt høyt funksjonsnivå. Hvis de samtidig bor i en kommune som prioriterer helsevesenet med nok stillinger fordelt på tverrfaglige profesjoner, og som i tillegg får kvalifiserte søkere.
Realitetene i mange kommuner ligger langt fra dette da helse, og særlig den psykiske, ofte ofres i politiske prioriteringer. En del kommuner leverer knapt på et lovpålagt minimum, det er umulig for disse psykiatritjenestene å levere behandlingskvalitet som matcher det spesialiserte psykiatrisk sykehus tilbyr. I tillegg er det en stor gruppe pasienter som trenger døgnomsorg, på institusjoner som ikke er så presset på kapasitet at pasientene skrives ut for fort.
Randi Rosenquist er rettspsykiater med lang arbeidserfaring fra de aller farligste og dårligste pasientene. Hun har lenge kritisert nedbyggingen av sengeplasser i psykiatrien og uttalte nylig til TV2 at lovverket ikke tar høyde for hvor psykisk syk det er mulig og bli og at det ikke legges nok vekt på langvarig utredning. I dag kan pasienten tvangsinnlegges til utredning i ti dager ved mistanke om alvorlig sinnslidelse.
Rettspsykiateren mener dette gjøres for sjelden, i tillegg til at en grundig utredning kan ta opptil tre måneder. Hun uttrykker fortvilelse over hvor raskt psykiatrien skriver ut dårlige pasienter og sier: «Mange tror at rettssikkerheten i psykiatrien går ut på at man ikke skal bli sperret inne uten lovlig grunn, mens jeg tror det store rettsproblemet i dag er at syke mennesker ikke får den utredning og behandling de skal ha.»
En faglig kapasitet som dette må det lyttes til. Det Rosenquist etterlyser for å fange opp og behandle de som blant annet kan bli farlige er en slags gå sakte-reform. Et større rom for grundigere utredning og terapi som krever et justert lovverk og flere sykehussenger.
Samfunnet kan aldri gardere seg helt mot at alvorlig psykisk syke kan utgjøre en trussel, men når de mest ustabile har blitt svingdørspasienter i nedbygde, overpressede sykehus er vi på villspor. I tillegg krever en god oppfølging i kommunene en helt annen prioritering. Gode lønns- og stillingsvilkår i helsesektoren som fagfolk ønsker å bli i, der psykiatri-kompetansen vokser og ikke skvises.
Forsvarlig behandling og oppfølging av psykisk sykdom krever ressurser. Det trengs lydhøre politikere som justerer lovene og blar opp midlene som kreves for at det skal være mulig å jobbe grundig og sakte nok i psykiatrien.