Vi er kommet til november, klokka er stilt til vinterstid og dagslyset svinner fra dag til dag.

Vinteren er på tur med snø og kulde, men for eget vedkommende er det ikke temperaturen i seg selv som plager mest, men hva været gjør med underlagets festeegenskaper som er en åpenbar kilde til bekymring.

Nå er jeg en middelaldrende mann som ikke er avhengig av å løpe rundt på blankisen, så i utgangspunktet skulle man ikke tro at is og snø burde bekymre meg i min ferd gjennom livet.

Som mine venner imidlertid er klar over, er jeg fra naturens side utstyrt med en noe skrøpelig balanse, i underkant av gjennomsnittlig atletiske legger og en nokså tvilsom vurderingsevne. Kombinert med noe som kanskje best kan beskrives som en god slump av god, gammeldags uflaks, har man oppskriften på – om ikke katastrofe – så i alle fall en lang rekke nokså hasardiøse fall.

Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg krydret hverdagen med å slå meg mer eller mindre helseløs ved bokstavelig talt å miste fotfestet i tilværelsen. At barndommen inneholdt en del knall og fall er vel verken unikt eller oppsiktsvekkende, men også her hadde jeg noen svalestup utenom det vanlige.

Et av mine første minner er at jeg satt over skrevs på et plankegjerde hos bestemor, med målsetting om å leke motorsykkel. Tanken var at den øverste planken skulle være sete, mens gjerdestolpen skulle gjøre tjeneste som styre. Leken fikk dog en uheldig avslutning da den selverklærte motorsyklisten ikke var i stand å holde seg fast, og falt ned på et melkespann, som jeg for sikkerhets skyld dempet fallet mot med øyet. En nydelig blåveis ble resultatet av det svalestupet.

Kombinasjonen dårlig kroppskontroll og en livlig fantasi førte meg videre inn i vanskeligheter som syvåring, da jeg for mitt indre øye jagde en særlig hissig gjeng apacher over stuegulvet. Iført strømpebukser kjøpt for å vokse i, gikk jeg over ende i det jeg passerte kaminen, landet med setepartiet på min egen hånd og slo tommelen ut av ledd. Til tross for at en turnuslege gjorde iherdige forsøk på å bryte tommelen på plass, måtte det operasjon til og dermed hadde apachene fritt spillerom uten Buffalo Bills oppsyn noen uker.

På denne tiden begynte jeg å benytte sykkel som fremkomstmiddel, uten at det på noen måte medførte noen reduksjon i ulykkesfrekvensen. Bortsett fra mindre kalamiteter, som at dynamoen til lykta løsnet og gikk inn i eikertene på forhjulet mens jeg var ivrig opptatt med å stå og tråkke i en oppoverbakke, med det resultat at jeg stupte forlengs over styret og smalt tinningen i asfalten så blodet silte, var de fleste veltene til å leve med.

Ja, kanskje bortsett fra da jeg, med en selvtillit det trolig ikke fantes grunnlag for, prøvde å sykle min tilårskomne «Golden Flash» bukkestyre-racer uten å ha hendene på styret, hvorpå forhjulet tverrstilte seg i en hump. Dermed kom bakhjulet sidelengs og undertegnede ble kastet av som en sørpe full cowboy på en mekanisk okse.

I utgangspunktet skulle ikke en liten luftetur gjøre større skade, men skjebnen ville det slik at jeg landet på et armeringsjern, som uvisst av hvilken grunn var satt opp i grøfta. Akkurat følelsen av rustent armeringsjern mot myk mage kunne jeg avgjort greid meg uten, særlig siden jeg fikk pynte meg med et enormt asur-svart blåmerke fra hoftekam til armhule i noen uker, men så var det dette med uflaks da.

Årene (og blåmerkene) lærte meg i det minste å slutte direkte med å oppsøke situasjoner hvor det var sannsynlig at balanseferdighetene måtte utfordres, dog med noen markante unntak. Året jeg fylte 18 skulle jeg hjelpe onkelen min med slåtta, og ble satt til å måke i silo. Etter en tids måking, måtte man klatre opp en stige for å se om siloen var i ferd med å fylles opp. Noen uproblematiske sprinter opp og ned den hjemmesnekrede stigen senket sannsynligvis konsentrasjonen noe, for på en av turene opp gled plutselig stigen ut døra omtrent akkurat da jeg var i ferd med å trå over kanten på siloen. Heldigvis kan mye tyde på at jeg kompenserer en ikke altfor imponerende kroppsbeherskelse med en forholdsvis solid konstitusjon, så litt juling har som oftest ikke etterlatt varige spor.

Det har ikke forhindret meg fra å stort sett falle på alle tenkelige og utenkelige steder. Det finnes vel knapt en trapp jeg har frekventert med en viss hyppighet, som jeg ikke har falt i. På Håpet skulle jeg ned en kjellertrapp, med et piggdekk i hver hånd. Øverst i trappa hadde det slått is, noe jeg akkurat rakk å konstatere i det begge beina forsvant opp i lufta og før den aller nederste delen av ryggen dundret ned i det nederste trappetrinnet. Heldigvis fikk jeg piggdekkene i hodet, slik at noe av fokuset ble rykket bort fra de relativt dominerende ryggsmertene.

Og tro ikke at bare det å gå ned trapper er utfordrende, også å gå oppover har ført til blodsutgytelse. Det kan være at det er en tidvis galopperende myopi som har velsignet meg med jevnlig svikt i avstandsbedømmelsen, for en periode hadde jeg uvanen å delje skosålen i trappetrinnet under trappebestigelse, med den konsekvens at både knær og håndflater har fått noen aldeles praktfulle kjøttsår.

Andre påstår at mitt hovedsakelige problem er utstrakt dagdrømmeri. Det skal ikke benektes at noen av mine vakreste og mest umotiverte fall har kommet av at jeg har vært så dypt inne i tankenes verden at dagligdags oppgaver, som å løfte beina tilstrekkelig høyt under spasering, har blitt betydelig nedprioritert.

Vinteren er selvsagt høysesong for disse hendelsene. Jeg har falt under bilen etter å ha stanset på en islagt parkeringsplass. Jeg har tråkket gjennom skaresnø og fått brillene fylt av kramsnø. Jeg har tatt halvveis salto på blindholka og mistet votter og lue. Jeg har kommet på ytterskjær på fortauet, som en ustø skøyteløper i siste ytre og landet i vannpytter. Og – ikke minst – jeg har tråkket på mine egne skolisser og torpedert nærmeste snøskavl som en menneskelig kanonkule.

Nå er altså tiden kommet igjen for å stavre seg fram på krevende underlag. Jeg ser ikke bort ifra at jeg atter vil miste fotfestet og bli tildelt en og annen uppercut fra skjebnens boksehansker, men nå har jeg i alle fall skaffet meg et hemmelig våpen. Jeg har nemlig kjøpt meg brodder. God vinter!