De siste dagene har jeg skrevet en del om et spesifikt boligprosjekt i Kroken, der en utbygger har lyst til å bygge 120 leiligheter i tillegg til 130 som han allerede har ført opp. Prosjektet ble stanset i torsdagens møte i kommune- og byutviklingsutvalget (KoBy) som mente at prosjektet var for inngripende for naboene.

Jeg fulgte debatten i KoBy og stusset over argumentasjonen som ble brukt av både motstandere og tilhengere av prosjektet. Det ble pekt på verditap for naboeiendommer, ressurser brukt av utbygger, forutsigbarhet, bokvalitet, utsikt, solforhold, og ikke minst lønnsomhet.

Det var ingen som – i hvert fall ikke på alvor – pekte på forholdet at det i Tromsø knapt finnes boliger som folk med inntekter på 500-600.000 kroner har råd til å kjøpe.

Det er en menneskerett å ha et sted å bo. I FNs deklarasjon for menneskerettigheter står det i paragraf 25 at «Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser».

Hvordan man har valgt å svare til dette punktet er forskjellig fra land til land. I Skandinavia – hvor vi gjerne skryter av at vi er ekstra gode på menneskerettigheter – har man løst det hele på vidt forskjellige måter.

Det er en kjensgjerning at ikke alle har penger, ressurser eller evner til å eie sin egen bolig. Slik er det bare. Men alle mennesker har like fullt en rett til et sted å bo – og det er, uansett om vi liker det eller ei, et ansvar for samfunnet som helhet å se til at alle får oppfylt denne rettigheten.

I Sverige og Danmark – de to landene som ligner oss aller mest – har man valgt å løse rettighetsspørsmålet med hjelp av det svenskene kaller for «Allmännyttiga bostadsföretag».

Offentlig eide boligselskaper som har greid å skaffe boliger til folk flest, muligens med unntak av de største pressområdene i sentrum av de største byene. Og det har vært leieboliger, ikke selveierleiligheter.

I Norge har vi valgt å gå en helt annen vei. Her skal som kjent så mange som mulig eie sin egen bolig. Ifølge statistikkbyrået Eurostat, bor cirka 85 prosent av nordmennene i egne boliger. I Sverige og Danmark er tilsvarende tall 68 og 63 prosent. I Tyskland bor bare halvparten av befolkningen – 52 prosent – i egen eid bolig.

Her i Norge har vi også et leiemarked, men det er skrudd sammen på en helt annen måte. Her har vi overlatt leiemarkedet til privatpersoner som deg og meg – som ofte finansierer egne boliglån med ublu leieinntekter for utleierdelen av boligen. Eller så er leietakerne overlatt til utleieselskaper og «hushaier» som er svært langt unna svenskenes og danskenes «allmennytte».

Det nærmeste vi kommer fellesnytte er de kommunale leilighetene som brukes til å huse sosialklienter, flyktninger, rusmisbrukere eller andre som faller gjennom de nokså grovmaskede sosiale nettene.

I Norge ønsker vi at dette skal fortsette. Vi ønsker ikke at det skal bli flere, rimelige og mer lett tilgjengelige utleieboliger som folk flest har råd til. Grunnene til dette er mange, men den viktigste er nok de 85 prosentene som er boligeiere.

Vi vil ikke ha en forandring, for da vil vi ikke lenger kunne skumme fløten av boligmarkedet ved å leie ut en 55 kvadratmeter stor sokkel på Tomasjord for 16.000 kroner måneden. Visstnok inklusiv kabel-TV, men uten parkeringsplass.

Vi har malt oss inn i et hjørne der boligprisene – spesielt i de større byene – er så høye at vi huseiere er avhengig av å ha en «lavkaste» som betaler våre ekstreme boliglån. Og dette gjelder ikke bare dem som har kjøpt en vertikaldelt tomannsbolig på Bjerkaker for ni millioner kroner.

Det gjelder i aller høyeste grad oss som kom inn i boligmarkedet på 80- eller 90-tallet til en brøkdel av dagens priser, og som nå sitter med mer eller mindre nedbetalte huslån. Vi ønsker ikke at drastiske inngrep i boligmarkedet skal føre til prisfall for våre hus eller leiligheter.

Mange har også brukt prisstigningen på boliger som en «minibank» for å finansiere annet forbruk. Det er mange Syden-ferier, hytter og bil nummer to og tre som er finansiert med utvidelse av boliglånet.

Men vi skyter oss selv i begge føttene om vi ikke klarer å snu den nedadgående spiralen vi er inne i.

Det vil komme et krakk, for boligprisene må ned fra dagens nivå. Det må være mulig å leie (eller eie) en OK bolig uten å være overlatt til egoistiske hushaier – og det må være mulig å stille krav til myndigheter og politikere om at de tar noen drastiske grep for at så skal skje.

Enkelte økonomer og politikere har foreslått at vi kutter i rentefradraget for boliglån, og dessuten gjør det skattepliktig å leie ut deler av egen bolig. Det er et drastisk og gjennomgripende forslag som vil ramme mange. Det vil gjøre det mindre lønnsomt å eie store boliger med sokkelleiligheter og hybler, og det vil føre til at boligprisene nesten automatisk vil synke.

Inntektene staten får fra lavere rentefradrag og skattlegging av utleie vil kunne sendes direkte til Husbanken som i sin tur kunne stimulere bygging av nye boliger – som dernest ville føre til lavere boligpriser.

Da er vi ikke overlatt til utbyggere med dollartegn i øyene, som sitter på gjerdet og venter på det øyeblikket de kan få maksimal profitt fra sine ferdigregulerte boligtomter. Bare i Tromsø har vi godkjente planer for å bygge flere tusen boliger, men det er ikke attraktivt nok å starte i dag.

Da vil boligbyggingen kunne skje før behovene blir akutte.

Utopisk? Selvfølgelig. Men kan noen være så snille å peke på et annet alternativ?