Kommentaren

Å sole seg i glansen av fiasko

Når det blåser orkan inne på ditt eget kontor, er det sikkert fristende å flytte fokuset, søke smulere farvann og heller spille på litt sunn nasjonalisme og skryt av noen andre. Da er det i så fall lurt at det faktisk er noe å skryte av.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

Å være statsminister er ingen lett jobb. Du har mange hatter og roller å bekle. Fra krisehåndtering av egne partifeller som har dummet seg ut med surr i regnskapet, til kinkige budsjettforhandlinger med både gjenstridige regjeringspartnere og vriompeiser i opposisjon. For ikke å snakke om slitsomme klimakonferanser, der både en pågående oljelobby og sinte miljøvernere skal ha sitt, og der du skal snakke og forsvare begges syn, samt ditt eget, i saken.

Det er selvsagt enormt krevende, uansett hvor mange rådgivere og sekretærer du har.

Heldigvis er det litt kos i jobben også. For eksempel pleier den sittende statsministeren, og som oftest også kulturministeren, å ty til sosiale medier når nordmenn vinner store idrettskonkurranser. VM, EM, OL og sånt. Under enkelte mesterskap, særlig i vinteridrett som langrenn, der Norge er en supermakt (og ingen andre er det), kan kontoene deres i sosiale medier se ut som noe en supporterforening drifter.

Våre to foregående statsministre var også glad i å hylle norske idrettsutøvere. Iallfall når de vant noe.   Foto: Skjermdump fra Twitter

For når nordmenn gjør det bra, skal vi heie på dem. Det later iallfall til å være mantraet når man ser på denne praksisen. Nå har dette tatt ei ny vending. Nå skal man åpenbart også hylle nordmenn som har gjort det så dårlig i den jobben de er satt til at de får sparken og en fet lønnsparaply for å slutte.

Statsminister Jonas Gahr Støre tok derfor til Facebook i løpet av helgen, da Ole Gunnar Solskjær fikk sparken som manager for Manchester United, en av verdens største fotballklubber. Helt uavhengig av hvilket engelsk fotballag man sympatiserer eller holder med, om man i det hele tatt har noe engelsk lag, da, var meldingen fra landets statsminister – til sine over 200.000 følgere – av det mer aparte slaget. Åpningen er direkte absurd:

«Å våge å ta på seg jobben med å lede verdens største fotballklubb er en bragd i seg selv. Særlig hvis du kommer fra en liten fotballnasjon, et kaldt sted langt nord».

Altså, jobben Solskjær ble tilbudt, og tok imot, var en jobb han selv betegnet som en drøm, og en jobb som ga ham ei årsinntekt på over 80 millioner kroner. I de tre årene Solskjær var så modig, djerv og vågal at han overvant frykten og turte å ta denne jobben, tjente han over 7 millioner kroner i måneden, eller 325.000 kroner – hver eneste dag, det samme som snitt-årslønna til norske frisører.

At dette omtales som en bragd er i sannhet en bragd i seg selv. Særlig med tanke på at jobben ble utført på et så skuffende vis at de samme oppdragsgiverne som ansatte ham betaler 80 millioner kroner bare for å få ham bort. En bragd av Solskjærs agent Jim Solbakken, helt klart, men likevel.

Vi kan jo prøve å se for oss en lignende situasjon om dette gjaldt noen i det private næringslivet. «Tidligere arbeider på gølvet fikk toppjobb i internasjonalt konsern. Resultatene uteble, de ansatte vendte ham ryggen. Fikk sparken». Eller da Moods of Norway gikk konkurs i 2017, med vårt eget lands navn som del av firmanavnet. Norges statsminister: «Gratulerer! Dette er en stor dag for Det Norske Motet. Dere er forbilder. Takk for stolte øyeblikk – hjertesmilefjes».


Kommentaren

Når olja tar slutt, skal vi leve av Ole Gunnar Solskjær

Ole Gunnar Solskjær har ledet et fotballag til seier fem ganger på rad. Det er selvsagt stas for både Ole Gunnar Solskjær, de som spiller på laget og alle som heier på dem.


Støre var også ekstra imponert over at Solskjær hadde fått jobben, siden han kommer fra lille Norge, «et kaldt sted langt nord». Man kunne sikkert varmet opp ti innendørshaller i Nord-Norge av energien Fridtjof Nansen, Hjalmar Johansen og Roald Amundsen frigjorde da de snurret rundt i grava til utsagnet.

Støre måker på med enda mer, og roser også Solskjær for hans fotballfilosofi, at han har skjønt at det ikke er nok med enkeltspillere, men at man må sette sammen gode lag. Men det var altså det motsatte som skjedde. Han brukte helt sinnssykt med penger på spillere, som en full norsk sjømann i forrige århundre. Over 3 milliarder kroner – netto – på tre år. Og uten å oppnå noen verdens ting.

Etter å ha tapt fem av de sju siste ligakampene – med noen av balløyas dyreste og høyest lønnede spillere – mot begge sine erkerivaler og til slutt 4-1 mot Watford, det største United-tapet mot et nyopprykket lag på 32 år, gikk det ikke lenger. Det var ingen fremgang. Supporterne buet på ham, mens supportere av alle andre lag ironisk sang at «Ole's at the Wheel», en hyllestsang til Solskjær som nå hadde fått en helt motsatt betydning enn opprinnelig. Klubben var selvsagt nødt til å gjøre noe. Det er sånn det fungerer.

Det er selvsagt lett å få sympati med en mann som er synlig skuffet over å ha mislyktes i sin egen drømmejobb, men dette er en beinhard idrett der det å mislykkes er en kalkulert risiko du tar med jobben, enten du er spiller eller manager. Og jo større og bedre klubben er, desto større er fallhøyden om du ikke lykkes.

Det er iskaldt og kynisk som bare faen, og der alt måles i faktiske resultater, særlig når man er på tredje året i jobben og disse totalt uteblir. Og der du har helt sjuke årslønninger og fallskjermer om du mislykkes. Derfor er det ikke synd på dem, og det er heller ingen grunn til å hylle dem som nasjonale ikoner i sosiale medier, når de må gå av på grunn av at de ikke har levert det de er lønnet for å gjøre.

Et klapp på skuldra og en «Du gjorde nok så godt du kunne» er helt betimelig og på sin plass. Men å prøve å få dette til å fremstå som en bragd, fordi du er fra et lite land, og at det endelig ble vanlige folks tur til å lede en stor klubb, ser bare rart ut, og særlig når det kommer fra en statsminister.