Mange økonomer og politikere hevder at Norge skal leve av sjømatnæringen når oljeeventyret tar slutt.

Det kan være mulig med en fem- seksdobling av nåværende eksportkvantum for sjømat. Men slike enorme kvanta kan ikke leveres til markedene uten en massiv forbedring av dagens transportnett.

Oppdaterte fylkesveier ut til sjømatbedriftene og stamjernbanen gjennom landsdelen må på plass for at vi skal klare dette. Uten massive investeringer i veier og jernbane taper vi i sjømatmarkedet, og våre utenlandske konkurrenter kan overta deler av markedet.

Vi har ikke allverdens besøkstid, og vanlig norsk offentlig treghet og beslutningsvegring må unngås.

Verdensmarkedet for sjømat er i sterk utvikling, og Norge har heldigvis en veldig sterk leverandørposisjon rundt omkring. Posisjonen krever at vi er på hugget hele tiden og kan være ledende i produktutvikling, kvalitet, transport og leveranser.

Hvis transportkapasitet og leveranser ikke holder tritt med utviklingen i markedene, så vil andre fylle tomrommet og overta våre markeder

Det vil si at våre fremtidige pensjoner og velferd og utvikling av den norske steinrøysa er avhengig av at vi opprettholder våre fortrinn og konkurransedyktighet i de krevende markedene.

Eksportmarkedet for sjømat dekkes i dag med cirka halvparten fra nordnorske leverandører. Vi ligger an til å øke den nordnorske andelen fordi vi har større ubrukte sjøarealer, mer ubenyttet kystlinje og mindre befolkningstetthet langs kysten.

Utviklingen krever større vekt på utvikling av nordnorsk transportkapasitet.

Ofotbanen er allerede i dag den største transportøren av sjømat blant norske jernbanelinjer. Ofotbanen ble bygd for malmen, men er likevel ledende innenfor sjømat.

Men kapasiteten på Ofotbanen er brukt opp. Dobbeltspor er utredet og planlagt, men beslutningene uteblir. Norges mest lønnsomme banestrekning blir holdt tilbake av byråkrater og politikere som finner på stadig nye utredninger som basis for utsettelser av beslutninger.

Nå risikerer vi at både fremtidig malmtransport og sjømattransport rammes av manglende kapasitet på Ofotbanen og tilstøtende transportlinjer. Konsekvensene er uoverskuelige både for økonomien og markedene. Årsaken ligger hos ansiktsløse byråkrater og innsiktsløse politikere.

Den beste bruken av oljepengene er investeringer i bedre og mer effektivt transportnett som fremmer sjømatnæringen. Det blir de mest produktive investeringene som kan gjøres.

Fylkesveiene på landsbasis er som kjent underfinansiert og har et etterslep på bevilgninger til forbedringer til cirka 80 milliarder kroner. I siste NTP (Nasjonal Transportplan) i Stortinget i juni 2021, bevilget de 18 milliarder over 12 år, det vil si 1,5 milliard per år for hele landet.

Det sier seg selv at et slikt tempo gjør etterslepet større istedenfor å føre til forbedring. Det står i direkte motsetning til nasjonal utvikling av samfunnets produktivitet.

De fleste sjømatbedriftene i landet befinner seg ved en fylkesvei med sterkt vekslende kvalitet og kapasitet. Mange bedrifter må avstå fra større produksjon fordi veinettet er for dårlig for dagens transporter. Mange jobber med omlokaliseringer fordi transportene blir for vanskelige. I så fall forsvinner arbeidsplasser og befolkning fra de ytre distriktene.

Allerede i denne høstens statsbudsjett og fylkesbudsjetter har vi mulighet til å starte å gjøre noe med fylkesveiene. Umiddelbar styrking av fylkesveiene er starten på å utvikle norsk sjømatnæring til det eventyret som vi kan leve av i mange år fremover.

Fylkespolitikerne og deres nye fylkesvegvesen bør identifisere vegforbedringer som treffer sjømatbedriftene. Prioritering av disse vil by på bedre finansieringsmuligheter enn andre prosjekter. Godt begynt er halvt fullendt!