Jeg har av og til ønsket å skrive et innlegg om boligmarkedet i Tromsø. Jeg har flere ganger slått dette fra meg fordi det inneholder forholdet mellom oss som er inne i dette markedet og de som er utenfor, og som jeg synes det er vanskelig å beskrive faglig. Debatten er ofte rent politisk, men også politisk blir det ofte vanskelig.

Det var kanskje grunnen til at det ble mindre debatt i valgkampen enn både før og etter den. Etter å ha deltatt på ordførerens åpne boligkonferanse onsdag 1. desember har jeg imidlertid lettere for å skrive et innlegg om boligmarkedet i Tromsø.

Ordførerens initiativ til en boligkonferanse er prisverdig og alle innleggene er nyttige for den videre utviklingen av kommunen. Kommunen ba om innspill fra innlederne og tillot bare spørsmål fra oss andre i salen. Det håper jeg var begrunnet med et praktisk problem.

Selv satt jeg igjen med følelsen av at utgangspunktet ble borte, i alle fall lite uttalt. Var det et ønske om å endre boligmarkedet ved å redusere boligprisene, eller var det å hjelpe flere inn i det boligmarkedet vi har?

Etter å ha hørt på innleggene og de innspill som ble gitt har jeg blitt mer overbevisst om at boligmarkedet lever i beste velgående. Spørsmålet er mer hvordan kommunen, boligbyggelag og banker kan hjelpe flere med å klare de betingelsene dette markedet i dag har satt.

Jeg vil trekke fram noen eksempler fra seminaret som jeg mener underbygger min påstand. Kommunedirektøren viste riktignok til samfunnsdelen i kommuneplanen som slår fast økonomisk bærekraft som mål for utviklingen.

Dette tilsier at de økonomiske forskjellene skal søkes utjevnet. Han sa imidlertid også at investorene spiller en rolle. Når de kjøper bolig for å tjene penger, så bidrar det til økt boligbygging.

Ellers merket jeg meg følgende:

  • Spørsmålet om ikke boligspekulanter og utbredelsen av bolig nummer 2 bidrar til å drive boligprisene opp, ble av flere besvart med at dette bidrar til at mange prosjekter blir gjennomført. Boligprosjekter krever at 70 prosent av leilighetene må være solgt før prosjektet settes i gang.

  • Prisen på en bolig er den som noen er villig til å betale for den. Dette ble sagt som et faktum og ikke som et problem.

  • Bjørn Bygg opplyste at en rekkehusleilighet under oppføring på Holt allerede er solgt videre med 700.000 kroner i fortjeneste og før den er ferdig bygd.

  • Ordføreren opplyste at nytt sykehjem på Kvaløysletta kan delfinansieres ved nye boliger der sykehjemmet ligger i dag. Det betyr at kommunen som eier ser boligbygging som inntektskilde (slik tenker vel også idrettslaget TUIL og Tromsø Idrettslag/Alfheim stadion).

  • Boligbygg KF i Oslo som kjøper og eier boliger for utleie har en årlig fortjeneste på rundt 300 millioner ved en omsetning på rundt 1 milliard. Dette overskuddet går inn i kommunekassen og kan brukes til bostøtte til de som er leietakere hos Boligbygg KF.

  • Bonord (tidligere Tromsø Boligbyggerlag) er en medlemsorganisasjon som opptrer i markedet. De mener leie til eie kan bli dyrt i forhold til direkte kjøp. Derfor ønsker de å hjelpe førstegangskjøpere med garantiordninger knyttet til egenandelkravet på 15 prosent.

Hvis utgangspunktet er å hjelpe førstegangsetablerere inn i det eksisterende boligmarkedet så fikk kommunen mange gode innspill. Den ferske undersøkelsen som Næringsforeningen hadde bestilt og mottatt og som ble referert i avisen sist lørdag kan gi nyttig informasjon.

Viljen til god byutvikling synes å være til stede hos de fleste, selv om det blir mye debatt om virkemidlene. Dialog om gode planprosesser er viktig, men kan umulig være prisdrivende i særlig grad fordi mange prosjekter «tar seg tid» med å utfordre gjeldende planer. Kritikken mot 16 års avklaring i utviklingsområdet nedenfor Stakkevollveien er urettferdig. Der er det gjennomført mange store prosjekter de siste 10 år.

Spørsmålet jeg stiller er om vi skal være fornøyde om prisveksten på boliger bremses og legger seg på vanlig prisstigning, eller om den må reduseres med for eksempel 10 prosent for å bli akseptabel. Ja, det ville blitt ramaskrik fra alle som allerede eier en bolig hvis det skjer og dessuten synes det håpløst.

Mitt innspill er derfor å etablere et alternativt boligmarked som kan være en mulighet parallelt med det ordinære markedet.

Nord for sykehuset eier staten store sentrale arealer for framtidig ekspansjon for universitet. Dette strekker seg helt bort til Stakkevollan. Egen kollektivvei går rett igjennom området i dag. Gjeldende kommuneplan av 2017 har allerede endret dette for mulig boligbygging. Det er i planen lagt til grunn at ekspansjon av universitetet skal skje ved fortetting innenfor dagens universitetsområde.

Dette bør kommunen gjennom en byvekstavtale med staten få kjøpe til selvkost (prisen staten betalte rundt 1970 justert for vanlig prisstigning og ikke markedspris). Kommunen bør regulere området og organisere en utbygging hvor boligene selges til selvkost. Boligene bebos og eies av private inntil de selges tilbake til kommunen med en generell prisstigning i samfunnet.

Man tjener ikke penger på å eie boligen på denne måten, men man bor og eier sin egen bolig og betaler ned boliggjeld til seg selv. Et slikt alternativt boligmarked kan påvirke det ordinære boligmarkedet ved mindre etterspørsel og dermed lavere priser på sikt også der. Prosjekter som inngår i et alternativt marked og som gjennomføres på områder med god kollektivdekning bør prioriteres og vil bidra til både økonomisk, sosial og klimamessig bærekraft.