Vi skal virkelig ikke gjøre det til noen sport å krangle over hvem som har lidd mest og er hardest rammet av pandemien. Det er uansett helt på det rene at kultursektoren har fått ekstra mange slag i trynet.

Avlysninger, utsettelser, kanselleringer og reduserte utgaver av opprinnelige arrangement har vært normalen, kombinert med kompensasjonsordninger som har slått veldig tilfeldig ut, der noen har sopet inn godt med penger mens andre har gått dukken i dragsuget fra pandemien og restriksjonene.

Det er likevel utøvere, arrangører og publikum det er mest snakk om, som det også er når alt er som normalt, når vi strømmer til klubber, til storsaler, til festivaler og digre arenaer for å suge til oss kulturelle inntrykk, de åndelige distraksjonene de fleste av oss trenger for å flukte fra hverdagens trivialiteter.

Så vi tar dem nok litt for gitt, de som er selve limet i systemet, de som fysisk gjør det mulig å avvikle konserter i små og stor skala. De som leverer lydutstyret. Jeg kan ikke få sagt nok hvor høyt jeg setter dem, hvor mye jeg beundrer dem og for en vanvittig respekt jeg har for faget de behersker. Etter et par tiår som konsertarrangør ble jeg virkelig bevisstgjort dette, og det er jeg veldig glad for. For de får sjelden den respekten og applausen de fortjener.

«Det er med tungt hjerte vi nå er kommet fram til at vi ikke lenger finner det forsvarlig med videre drift», skrev daglig leder i Lydteamet, Morten Buvik, i en pressemelding som poppet ut mandag kveld. Det var sannelig en bedrøvelig beskjed å få.

Med Lydteamets nedleggelse er det ikke bare et hvilket som helst firma som legger med, men en tung aktør som har vært en vesentlig del av bærebjelken i det nordnorske kulturlivet gjennom 30 år, og som jeg og mange andre er umåtelig stolt av å ha jobbet med.

Lydteamet var bestandig så forbanna profesjonelle, og det de leverte av teknisk utstyr og personlig kompetanse til alt fra digre musikkfestivaler og klubbkonserter via kunstprosjekt og TV-produksjoner til små taleanlegg under diverse arrangement på torg rundt om i landsdelen, tålte sammenligning med hva det måtte være i både resten av Norge og utlandet.

Én sak er at de satt på en helt vanvittig park av utstyr. Jeg vet at hundrevis av arrangører kan skrive under på hvordan Lydteamet alltid strakk seg til det ytterste for å tilfredsstille underlige og krevende, tekniske behov fremsatt av både storforlangende artister og management fra hele verden.

Trengte man et hammond- eller farfisaorgel til et amerikanske garasjeband, skaffet de det. Snåle forsterkere eller obskure mikrofoner. Det virket nesten som de ble trigget av om vanskelighetsgraden i kravene steg. Ungarsk fuzzpauke, en firkantet triangeltrombone fra portugisisk middelalder eller håndlagde munnspill med speilvendt reedplate? Kein Problem!

Lydteamet fikset det aller meste, og kunne de ikke fikse nøyaktig det kravet som ble oversendt dem, kom de alltid utfordringen i møte med alternative løsninger alle kunne leve med. Det var en tilforlatelig profesjonalitet som blåste durkdrevne musikere, lydteknikere eller arrangører i bakken.

Jeg arrangerte selv noen hundre konserter med Lydteamet som innleide proffer, og jeg lærte mye av dem. Den viktigste lærdommen, som jeg fortsatt har masse bruk for i andre sammenhenger, var å være løsningsorientert, at når et problem dukker opp bør førstepri alltid være å løse det, heller enn å hyle og bære seg og rope at man har et problem. Her var Lydteamet verdensmestere. For de var så utrolig mye mer enn bare et lydfirma.

De kunne levere mye mer utstyr enn de ble bedt om, med påfølgende bæring og skruing og montering, bare for at de ville gi arrangementet det nødvendige løftet de mente det trengte, simpelthen fordi de som jobbet der elsket – og var berettiget stolte – av jobben sin. De levde av kvalitet på produktet de til enhver tid leverte, og de satte ikke signaturen under noe uten å stå inne for det.

Vanligvis legger firma ned av økonomiske årsaker. For Lydteamets del var det ikke dette som veltet dem, men at denne delen av bransjen har opplevd en dramatisk kompetanseflukt under pandemien. Kulturnæringa årelates nå, og i denne delen er det særlig dramatisk. Deres nedleggelse er inkarnasjonen av problemet.

Da det åpnet opp igjen i høst, hadde de ikke nok folk til å betjene etterspørselen, og måtte fly inn folk fra hele landet – over hele landet. Nå gikk det ikke lenger, da en ny runde med nedstenging bare ville tappet dem for enda mer profesjonell kompetanse og folk. Dermed var det slutt for en lang og flott suksesshistorie som på sitt meste hadde rundt 30 ansatte fordelt på avdelinger i Tromsø, Bodø, Alta, Harstad, Sandefjord og sågar på tettstedet Oslo. Den kompetansehevingen de direkte og indirekte har stått for i landsdelen er uvurderlig.

Lydteamet trengte ikke applaus selv. For dem var det mer enn nok å se et tilfreds publikum og artister som fikk optimale arbeidsforhold, som de alltid la hele sjela i å få til. Rause, kule folk med hjartet på rette staden, med en helt sinnssyk arbeidskapasitet, som levde, pustet og tenkte kultur, arrangement og løsninger hele tiden, og som nå kan se seg stolte i speilet og vite at de har betydd mye for mange.

De fleste av landsdelens kulturinteresserte har nok hatt mer glede av deres arbeid enn de er klar over.

Så uendelige mange timer med gøy støy Lydteamet har vært med å lage her i byen, i landsdelen og ellers. At de legger ned nå etter 30 år er forbanna trasig, og de etterlater seg et gap som skal bli krevende å fylle. Så applaus på balkongen for alt de fikk gjennomført over tre tiår.

Det er mange som har mye å takke Lydteamet for, og nå er det bare å ønske hele gjengen lykke til videre, hvor de enn ender opp. Jeg håper flest mulig av dem blir værende i kulturbransjen, fordi vi trenger dem der.