«Å bare få jula hjemme», synger Maria Mena og føyer seg inn blant alle dem som setter likhetstegn mellom jul og hjem. Det er et vakkert og godt bilde, å samle alle kjente og kjære i hjemmets lune rede i den aller mørkeste, aller kaldeste tida. Særlig for borteboende barn er denne høytiden kjærkommen, Grandiosa blir til ribbe, hybel blir til himmelseng, kollektiv til mammaidyll.
For oss som er skilt er det ikke alltid slik. Vi har det som de tre vise menn, det handler om å manøvrere seg forsiktig fram til julaften og håpe at både gull, røkelse og myrra har havnet under riktig tre med riktig navn på. Mange av oss har det litt som Josef også; vi tilpasser oss som best vi kan til barn som ikke nødvendigvis er våre, og prøver å puste med magen når de opptrer som om de er Guds gave til verden.
Nå skal man ikke tulle for mye med skilsmisse, noen kan komme til å tro at det er en spøk å bli skilt. Det er det ikke. Det var noe skikkelig drit, synes jeg. En eng av knuste drømmer og planer som aldri ble. Og det er særlig i jula at jeg blir påminnet om at ting ikke gikk som planlagt, at jeg ikke står i døra i barndomshjemmet sammen med barnemoren og tar imot slitne studenter som bare vil hjem til betingelsesløs foreldrekjærlighet.
En litt artig detalj: Når jeg får dette bildet på netthinna har jeg nesten alltid forkle på. Mye tyder på at den uskilte meg hadde vært en racer på kjøkkenet. Kanskje ikke så veldig sexy, det forkleet, men juleforeldre er jo ikke det. Juleforeldre er trygge, koselige, takknemlige folk som fyrer i ovnen og går litt i ring de første timene, for de vet ikke hva godt de skal gjøre for de hjemvendte.
Slik er det. Nesten ikke.
Jeg vet jo det. Men noen av oss som kastet inn håndkleet før døden skilte oss ad, kan ha en tendens til å bli litt defensiv overfor dem som klarte å berge seg gjennom småbarnsperioden og karrierestigen. De har maktet noe jeg ikke fikk til. For dem blir jula suksessens utstillingsvindu, hvor alt strev går opp i en høyere familiær enhet. Desember er kjernefamiliens skatteoppgjør, bare at restskatt ikke eksisterer. Det er penger til gode, hvert år.
Jeg tror at jeg og alle de andre i samme situasjon – det er jo en del, etter hvert – med fordel kan justere de indre bildene litt. For det første er det jo ingen automatikk i at sammenhengende ekteskap resulterer i uavbrutt idyll. Jeg undrer meg stadig på hvordan enkelte kranglevorne par fant på at de skulle gifte seg, enn si forbli gift. Julelykken hviler nok på helt andre premisser enn vedvarende ekteskap. Greit å huske.
For det andre fins det hundretusenvis av familier med helt andre utfordringer i jula, og ellers i året, enn at mor og far bor i hvert sitt hus. Det er som sagt noe drit å bli skilt, men det fins mye verre drit enn som så. Fattigdom, rusavhengighet, vold, uhelbredelig sykdom – lista over menneskeskjebner er utømmelig, skjebner som på ingen måte tar fri i jula, de mangedobles i styrke fordi kontrasten til den offisielle julelykken blir så gnagende.
For det tredje: Vi må innse at det er bare dersom vi fortsetter å romantisere den familiære julelykken, som uansett egentlig bare eksisterer i amerikanske b-filmer, at jula får et snev av nederlag. Enn hvis det indre bildet av en idealjul var med et forkle på et suppekjøkken hos bymisjonen, eller rundt et middagsbord med nye venner av ulik opprinnelse, eller en kaotisk juletregang med mine og dine og bonusbestemødre og liksom-onkler, og en transseksuell eks-tante som julenisse?
Altså – livet slik det nå engang er.
Jeg har overhodet ingen grunn til å klage eller synes synd på meg selv. Jeg skal feire jul sammen med kjæresten og folk jeg liker, og ser fram til å ta inn mine voksne barn på video utover kvelden. Men det er kanskje likevel grunn til å minne samtiden på at fire av ti husholdninger i Norge består av én person. Det er bra at produksjoner som Jul i Svingen og Snøfall ga oss noen fine, oppdaterte familiebilder, men kanskje trenger vi noen flere historier om hvordan julen arter seg for enslige?
Kanskje trenger vi også å ta inn over oss at når et ungt par i byen fyller bruktbilen sin med unger og gaver og kjører hjem til jul, er det for mange ikke ett hjem, men to dager hos mor med en litt morragretten stefar, en halv dag hos far som fortsatt bor alene og ikke er kommet over mor, to dager hos svigerfar som er kommet ut av skapet og har funnet seg en mann på sønnens alder, og nyttår med en svigermor i overgangsalderen.
Vi la vekk idealtider på syttitallet. Det var for progressivt. Nå legger vi vekk idealjulen, den er for konservativ. Igjen står faktisk bare … jul. God jul.