Været er, og kommer alltid til å være, en av våre mest brukte snakkeobjekter. Godt eller dårlig vær. Uansett. Vi prater og prater om været, og media henter fram den ene værhistoria, verre eller bedre, enn den andre. Sørpå har de hatt en fin vinter med masse snø. Vel, vel hvor fint de synes det er med en god gammeldags snøvinter kan kanskje diskuteres. Vi her oppe i nord har hatt en godværsvinter vi ikke kan erindre å ha hatt, så vi småkoker oss over søringenes værbæs med mer, nei, mye mer snømåking – enn normalt.

Tar vi utgangspunkt i all oppmerksomhet og mediedekning snøfillene har fått ved at de har ramlet ned et par tusen kilometer lenger sør enn vanlig, så skjønner vi hvorfor Vår Herre har spredd oss utover vårt lange land, som oftest til irritasjon for deg og meg, men av og til som nå, til glede for oss nordpå. Og ikke minst – til jubel fra media.

På det meste, beste eller verste, så var/er det litt under 150 centimeter med snø på de mest snørike stedene sørpå. Men de har hatt en mediedekning på snøen som har ramla ned lik den vi ville ha fått hvis Putin hadde dukket opp som lærer på jordmorstudiet ved UiT. Vår skarve snørekord på 2,42 meter – målt i månedsskiftet april/ mai, fikk samme oppmerksomhet i media som om rundkjøringen i Sandvika var blitt dårlig brøytet – etter et snøfall på 20 centimeter i løpet av en dag.

VIL FREMSNAKKE: Bjørn Andreassen er lei av at byens innbyggere er mest opptatt av å finne feil og slenge dritt. Nå vil han gjenopplive framsnakk-trenden. Foto: Tom Benjaminsen / iTromsø

Men etter at vi, i en uke i strekk, måtte spa oss ut fra 2. etasje, så våknet en eller annen nyhetsredaktør på TV, og det ble litt fokus på at «Jaggu har det snødd litt nordpå». Det var det – og så ble det satt over til en reportasje som viste at sørpå var det full sommer med badeaktiviteter, iskremspising og skrekk og gru: Pass på å bruke solfaktor 15.

I år har vi som nevnt fått «side opp og side ned» med reportasjer om måking av hyttetak, og brøytebiler som legger en 25 centimeter høy snøkant foran inn- og utkjørselen til villaene i Bærum – og dermed hindrer beboere der til å komme seg på jobb. At de fleste biler i Bærum er merket med 4wd, tror de fleste i Bærum er for å minne dem på at de skal kreve å få firefelts kjørebane inn til Oslo sentrum.

Vi her oppe har hatt et fantastisk stabilt og godt vær i lang, lang tid. Og da hører både du og jeg, titt og ofte: «Å, hvor lenge vi har hatt dette nydelige været!!». Og svaret kommer straks. «Jada, Jada, men vi får nok svi for det til sommeren». Og du og jeg har sikkert også sagt det. Evige værpessimister som vi er. Så været, folkens, det skal vi ikke kimse av. Verken her eller der.

Nå nærmer vi oss den årstiden der varmen skal begynne å sige inn i kropp og sjel. Sola skal begynne å ta litt tak, og snøens antydning til smelting skal bli mer og mer synlig, og veienes snø og islag, sakte forsvinne. Med det også småkrangelen om piggdekk eller piggfrie dekk – er det beste. Noen hevder at piggdekk er et must på Tromsø-veier, i og med at de fleste veiene går bratt oppover – og ikke minst, like bratt nedover.

Det er knappe 10 prosent som kjører piggfritt – og hevder at piggfrie dekk er minst like bra. I alle fall når piggdekkene har blitt litt nedslitt og «smårustne». Det blir litt slik som menns naturlige «piggdekk», og vår glidende overgang til «piggfritt». Mye «pigg» på hodet i starten, og etter hvert som årlige slitasje setter sine spor, blir det blir mindre og mindre pigg igjen for å holde på friksjonen mellom den fallende snøen og oss. For til slutt å ende opp uten noe motstand, når snøen provoserende sakte glider over mannfolks tidligere piggdekkområde, men nå endret til kulekjøring over en blank fartshump.

Ingen med bosted nord for Narvik, du vet veikrysset helt nord i Nordland, kan unngå å la seg engasjere i debatten om sammenslåingen av Troms og Finnmark – og hvor nedstemt Finnmark føler seg. Harde skyts blir rettet mot regjeringa, og at dette er en antidemokratisk prosess som ikke hører hjemme i et demokrati. Tunge og engasjerte følelser blir hjerteskjærende åpent lagt på bordet, og alle er like forståelige, men absolutt også vanskelig å forstå. Det er nesten så at det kan synes som om noen gjerne så at Putin ikke startet på jordmorskolen, men overtok hele Finnmark.

Kanskje både du og jeg skjønner følelsene, men kanskje vi også ikke helt forstår hvorfor det er så stramme ensartede tanker i så mange Finmarkingers hoder?

I et demokrati bestemmes mangt og mye av et valgt storting. Det representerer folket, og et flertall har vedtatt at det som er bestemt om sammenslåing i Troms og Finnmark – skal skje der oppe. Og flertallsbestemmelser er demokrati. Det ville vært særdeles merkelig hvis mindretallets holdninger skulle bestemme, men her er kanskje det merkelige ikke så merkelig? Fordi flertallet i Finnmark ønsker slett ikke å bli en del av en større enhet. Og aldeles ikke sammen med deg og meg – og Tromsø. De føler at da vil deres særegenheter forsvinne. De vil da bli mer lik oss. Vi kjedelige og forsagte troms- og tromsøværinger – eller A4-væringer, som vi nå kalles i Finnmark. Og ved å slå oss sammen med Finnmark, så blir det en brett til på skalaen – og dermed blir Troms og Finnmark bestående av en gjeng med A5-ere. Og det vil de slettes ikke bli. Så de velger å hoppe av. I fart. Sågar stor fart. At de da slår seg både gul og blå – er ikke for å bli stemplet som svensker – i håp om at de da kan rulle inn i Sverige, men det er rett og slett bare en farge alle får når de slår seg. Til og med politikere aller, aller lengst nord i landet. Slik er det bare. Verre er det ikke.

Men da Finnmark hoppet av fusjoneringstoget, trøsten får være at det endelig kom et tog her oppe i nord, så hadde Finnmark 17 fylkesrepresentanter av totalt 36. To mindre enn Troms, til tross for at Troms i folketall er omtrent dobbel så stor. Når Finnmarks engasjerte børster av seg «hopp av støv og sand» og går i gang med å pumpe liv i byråkrater og politikere av Finnmark fylke, så er det betydelig færre å gi livreddende øvelser til. For nå vil Stortinget ha bestemt at fordelingen til det nye Fylkestinget i større grad skal beregnes ut fra folketall – og vips, så var den floken løst, og noen engasjerte er plutselig ikke lenger strategisk plassert for å synliggjøre seg selv og sitt engasjement. Det blir litt som et moderne «keiserens nye klær». Mye å se, men få til å vise det fram. Og det er det virkelig i Finnmark. Mye å se, men få til å vise det fram.

Matematisk så vil en demokratisk mandatfordeling ut fra folketall, kanskje bli noenlunde slik: Finnmark 13 og Troms 23. Så hvis noen er i nærheten av de engasjerte avhoppere, hvisk de i øret at det kanskje er litt lurt å snike seg om bord på natt-toget til forhandlingsbordet. Det vil dog gå gjennom både Finnmark – og Troms.

Det skal ikke være enkelt å bo i nord. Eller hurr?