Debatt:

Hjertesukk fra Håkøybotn – i skyggen av Arctic Center

Jeg har sett fortvilelsen, redselen og skuffelsen i øynene til sambygdinger og grunneiere, skriver debattant, Eirin Wilhelmsen.

Debattanten har vokst opp i Håkøybotn.  Foto: Eirin Wilhelmsen

debatt

Jeg er oppvokst og bor i vakre Håkøybotn, hvor Arctic Center har hengt og stadig henger over mange av oss som en skygge. Skygger forandrer seg, endrer retning, er tidvis usynlige for så å bli store og svarte igjen. Sånn oppleves det.

Som barn skrev jeg og ei venninne brev til daværende ordfører, om våre bekymringer rundt Arctic Center. Fra infrastruktur til fuglelivet i fjæra "vår" og mye mer. Bekymringene vedvarer i voksen alder. På onsdag skal det altså avgjøres i kommunestyret.

Jeg vil betegne Håkøybotn som ei rik bygd, på omgivelser og ikke-økonomiske verdier.


Debatt:

De eldste er åpenbart ikke alltid eldst!

Nok en gang må de yngste være eldst og sørge for et sunt debattklima, mener Kristian Fagerli, politisk nestleder i AUF i Troms


I min oppvekst laget bestefar skøytebane på jordet, til fri benyttelse for dem som måtte ønske. Han jobbet med isen dag og natt i over tjue år. Sto for alle kostnader og forventet ingenting tilbake. Det kaller jeg folkehelse og aktivitetstilbud, av den nøkterne og sunne sorten.

Takket være Sør-Kvaløya IL skigruppa, har jeg også hatt mulighet til å stille til start på onsdagsrenn bare et steinkast fra barndomshjemmet. I dag har jeg meldt overgang til kjøkkenet, hvor jeg innimellom steiker vafler til de over 200 ungene som kommer fra både nærområdet og fra Tromsø ellers. Jeg ser at flere av ildsjelene i idrettslaget er de samme i dag, som for femogtjue år siden. De gjør det neppe for profitt.

I tillegg til onsdagsrenn for barn og unge, er idrettslaget arrangør av Kvaløya skimaraton og har i årevis stått bak det folkekjære «Ramfløyrennet». De tilbyr utfartsparkeringer til byens turglade på alle nivåer. Aktivitetstilbudene er kanskje i en annen målestokk, men også av en helt annen verdi enn det et kommersielt produkt som Arctic Center noen gang vil kunne representere. Tiltakene har en stor egenverdi i dugnadsånd, samhold, frivillighet, folkehelse og det er i tillegg et lavterskeltilbud som idrettslaget virkelig kan være stolte av.


Debatt:

Tromsø må si ja, ikke nei til muligheter

Konsekvensen av å ha en nei-holdning til gode næringsprosjekter er mindre verdiskaping og økt fraflytting, mener Anders Tørresen, Leder i Tromsø Unge Høyre.


Det samme idrettslaget kjører trofast opp førsteklasses skiløyper i traseen Eidkjosen - Straumsbukta. I helgene, på røde dager og i vekslende forhold, hele vinteren igjennom. Alt de ber om er en femtilapp for parkeringen. Det heter i saksfremlegget til kommunestyret at langrennstraseen til Arctic Center skal erstatte dagens langrennsløype på strekningen. Jeg klarer ikke annet enn å se på det som et hån mot idrettslaget, som i alle år har sørget for denne løypa.

Det ikke er et uvanlig skue fra bygda her at folk nærmest går i kø opp på Lille Blåmann, et fantastisk fjell som er åpent for alle og der både opp- og nedturen er overkommelig for de fleste. Det er gledelig å se, men det fortviler meg at det neglisjeres.

Når bygda skal inviteres til julegrantenning, julebord, sjømatfest eller hva, så holder det å skrive ut 100 invitasjoner. Med én i hver postkasse, så er det ei lita håndfull igjen når strekningen Håkøysvingen - Marisletta er tilbakelagt. Også skal vi påtvinges nesten fire ganger så mange hytter i tillegg til leilighetsblokker, butikker, hotell og næringsbygg i bygda. Jeg gråter inni meg, og jeg er ikke alene om det.

Jeg har sett fortvilelsen, redselen og skuffelsen i øynene til sambygdinger og grunneiere. Grunneiere som er fratatt sin eksklusive råderett over egen eiendom, gjennom juridiske midler som normalt brukes for å få gjennomført samfunnsnødvendige formål.


Leder

Varaordfører Vilikke

Tromsø har en varaordfører som helst vil slippe å si hva hun mener om politikk.


På ungdomsskolen holdt jeg foredrag om ulempene ved Arctic Center. Det er snart tjue år siden. De fleste av mine medelever delte ikke bekymringene, for de syntes naturligvis at det umiddelbart hørtes kult ut med et storslått alpinanlegg i nærområdet. Jeg får litt den samme oppgitte følelsen nå, som da, når jeg ser at Tromsø-folk stemmer «ja» i alskens meningsmålinger. Jeg er redd for at mange av de som sier "ja" ikke vet nok om hva Arctic Center er.

Alt hva Arctic Center ikke er, har vi i dag. Det krever ingen massive investeringer og innebærer ikke store inngrep eller utbredte bygningsmasser. Jeg håper inderlig at politikerne ikke bare ser det som kanskje kan bli, men ser ekstra nøye etter på hva vi har og hva vi risikerer å miste. Før det er for sent.

Kulturminner, reindrift, rødlistede naturtyper og store områder med urørt natur. Disse sårbare interessene har ingen en egen stemme. Noen må stå opp for dem. Mot dem med lommene fulle av tusenlapper, som ikke enser alvoret i det de vil påføre av uopprettelige skader på ikke-økonomiske ressurser. Vi må ta et aktivt valg om at det vi har er umistelig. For vi kan ikke få det tilbake.

Nå vet vi heller ikke hva vi får hvis vedtakene går i prosjektets favør. For det står svart på hvitt i saksfremlegget til kommunestyret at vi kan ende opp med utbygging av hundre fritidsboliger og aldri se noe til alpinanlegget, som vel er det egentlige målet, eller? Kan politikerne virkelig satse så mye på noe som er så usikkert? Og hva skal i så fall komme først, Arctic Center eller infrastrukturen? Flyplassen er angivelig for liten, Kvaløyaforbindelsen er et stort spørsmålstegn og trafikkforholdene i nærområdet her vil hive etter luft hvis planene vedtas. Alt dette med mer virker ubegripelig for meg.


Debatt:

Derfor sier vi nei til Finnheia Alpinlandsbyjarle h

Kommunestyregruppa i Tromsø Arbeiderparti redegjør i dette innlegget for hvorfor de valgte å stemme mot prosjektet i Håkøybotn.


Det jeg derimot kan stå for, er at vi har alt vi kan ønske oss i Håkøybotn. Alle kan få ta del i det, all den tid de ser verdien i det som det er.

Jeg kan ingenting om business, men det Arctic Center måtte ha å tilby er ikke verdt prisen det koster å etablere det. Dette hemningsløse konseptet kan kanskje bygges opp med hjelp av økonomiske midler, men vi må betale med så uendelig mye mer.