Nå har kommunen fremsatt en søknad om å bygge nytt kulturhus, kan man lese i Nordlys. Samtidig står det elendig til med Tromsdalen skole, bygging av ny skole har blitt utsatt etter byggingen av det svært kostbare badelandet, skole på Kvaløya er vel også i faresonen, man skal legge ned to-tre sykehjem så vidt jeg forstår, og man kutter friskt i budsjettene.

11. desember 2020 kan man lese leserinnlegg i Nordlys hvor det skrives om Tromsdalen skole: «Forholdene er beviselig i strid med regelverket», og at avvik som er meldt i 2018 fortsatt ikke er utbedret. Vi snakker om problemer som mugg, rotter, med mer.

1. desember 2020 står det i et leserinnlegg i Nordlys at skole på Kvaløysletta skal utsettes til 2028, til tross for at eksisterende bygningsmasse i 2007 av kommunen ble beskrevet som så dårlig at den burde «saneres snarest».

Videre kan man lese i Nordlys en artikkel om at det har vært problemer med tilbakeslag av kloakk som har ødelagt elevenes klær, og at til tross for at de har et stort antall elever, har man bare ett toalett, det høres jo helt utrolig ut at vi snakker om søkkrike Olje-Norge i 2020 og ikke et u-land i den tredje verden.

15. desember kan man lese i Nordlys om Kvaløysletta sykehjem som skal legges ned. Det bor 40 personer der, og det står 42 på venteliste.

Det står at de har tjue millioner til driften i 2021 per nå. Pussig nok samsvarer det tallet med driftsunderskuddet til badelandet for 2019. Men sykehjemmet er altså hvor man skal kutte.

Det kan for den uinnvidde fremstå overraskende at milliardene sitter løst til badeland og kulturhus, mens småpengene kuttes til barn, unge og helse og omsorg. Til tross for at problemene er grundig belyst og omtalt i lokalmediene gang på gang.

10. april 2019 hadde jeg leserinnlegg om dette temaet, der jeg påpekte motsetningsforholdet mellom å svi av tusen millioner kroner på badeland, og kutt i alt av helse, omsorg og tilbud til barn og unge.

Nå har det gått over ett år, og hva ble fasit? Nedlagte sykehjem, utsatt bygging av skoler, snakk om nedlegging av bibliotek, og altså minst like dårlig tilbud til barn og ungdom som man hadde fra før.

10. april 2019 hadde den pensjonerte politimannen Skjalg Holm et leserinnlegg i avisen iTromsø der han uttrykker sin bekymring for sårbare barn og ungdommer i Tromsø, han skrev: «Man har råd til mange millioner til badeland, men man har ikke råd til én stilling til i utekontakten».

Man kan vel estimere at en stilling i utekontakten vil koste kanskje fem hundre tusen, pluss arbeidsgiveravgift.

Sist jeg leste om temaet i avisen, ble det skrevet at badelandet hadde endt opp med å koste hele 1.048 millioner kroner, altså over en milliard. Videre står det i avisen at badelandet måtte be kommunen om 12 millioner kroner, pluss at de skulle bruke åtte millioner fra et fond de hadde, altså totalt 20 millioner kroner, til å dekke underskudd for 2019.

Det er jo grunn til bekymring når man ser at man går 20 millioner i underskudd første år, når noe er nytt og spennende. Hvordan vil tallene se ut om et par år når det ikke er nytt eller spennende lenger?

Her snakker vi om en milliard kroner, pluss tjue millioner årlig i underskudd. Man kunne jo ha ansatt førti mann hos utekontakten for pengene som det årlige driftsunderskuddet til badelandet utgjør.

Ungdomsklubbene i byen er jo stort sett lagt ned så vidt jeg kan se. Jeg kan huske å ha vært på Alfheim, Sommerlyst og på Stakkevollan. Ingen av disse tiltakene eksisterer lenger – hvorfor det?

En jeg snakket med i dag sa: «Badelandet burde aldri ha vært bygget, det koster mye mer enn det smaker». Og han har selvfølgelig rett.

Man kan sammenligne det med å pådra seg stor kredittkortgjeld. Avdragene per måned blir så store at man ikke klarer å betjene normale utgifter man ellers ville ha hatt råd til.

Utekontakten har ikke fått flere stillinger. Det er viktig med tiltak for de mest utsatte. Både forebyggende tiltak, og tiltak for dem som allerede har havnet utenfor. Når man leser i avisen at unge mennesker dør, gir dette grunn til bekymring.

De mest utsatte er de som taper i kampen mot badeland og kulturhus.

Nylig hadde vi en situasjon der to mindreårige knivstakk en vekter i Tromsdalen. De var under den kriminelle lavalder. Vi snakker om barn. Som knivstikker voksne. Hva har skjedd i kommunen for at det skulle gå så galt? Hvis ikke det går opp for politikerne at de må ta barn og unges utfordringer på alvor, frykter jeg for at dette kan gå riktig dårlig på lang sikt.

Hvorfor tar man disse avgjørelsene, hvorfor spruter man ut penger til høytsvevende fallossymboler til milliarder, mens man kutter i grunnleggende tjenester? Skyldes dette inkompetanse, eller ofrer man de svakeste med vilje?

Er det greit at barna i Tromsdalen går på en skole med mugg, rotter og tilsynssaker gang på gang, bare man får bygget fete badeland og kulturhus?

I fjor, nærmere bestemt 12. april 2019 fikk jeg et tilsvar av Gunhild Johansen, som så vidt jeg kan forstå har det øverste ansvaret for helse og omsorg i Tromsø kommune.

I sitt tilsvar hevdet Gunhild Johansen hardnakket at alt jeg sa var feil, at de slettes ikke skulle kutte i helse og omsorg. Ja, Gunhild, hva sier du nå? Kvaløysletta sykehjem foreslås jo beviselig nedlagt.

Jeg skulle gjerne ønske at politikerne i Tromsø tok situasjonen på alvor i stedet for å komme med blank løgn gang på gang i mediene, for fasiten er inne – det ble kutt, og det ble akkurat de kuttene vi forventet: helse, omsorg, barn og unge!

Samtidig har kommunaldirektøren fått 300.000 kroner i lønnsøkning kan man lese i avisen, 25 prosent lønnsoppgang årlig lar seg vel høre.

Og nå skal de svi av en milliard til på nytt kulturhus.