Allerede på starten av 90-tallet begynte arbeidet med å få anlagt en ny permanent skytebane i Tromsø. Siden er millioner på millioner av kroner vært brukt på utredninger – arbeid som ikke har ført kommunen voldsomt nærmere noen løsning.
Årsakene til denne særdeles langvarige prosessen er mange og til dels sammensatte. Like fullt fremstår den nær evigvarende dragkampen for og mot ulike skytebanealternativ som en farse, eventuelt en tragedie, og i alle fall som en solid oppvisning i lokalpolitisk beslutningsvegring. Saken kan vel kun kan måle seg med de utmattende diskusjonene om ny innfartsvei gjennom Ramfjord.
Onsdag får formannskapet i Tromsø nok en gang skytebanesaken på sitt bord. Vi skal ikke her ta stilling til hvilke alternative muligheter tromsøpolitikerne i realitetene har, eller anbefale hvilken løsning de bør gå for. Imidlertid er det all grunn til å understreke at det sittende kommunestyret nå må ha tilstrekkelig mot til å fatte en reell beslutning. De må i de kommende politiske behandlingene sørge for at det fattes et endelig vedtak, og sørge for gjennomføring.
Etter 30 år med diskusjoner og utredninger, og etter så mye rør fram og tilbake som det har vært i denne saken, er det riktignok vanskelig å ha den helt store troen.
Kommuneadministrasjonen innstiller altså på at skytebanen bør anlegges i Kjoselvdalen på Tønsnes. Dermed er kommunen enda en gang tilbake i startgropen, all den tid denne lokaliseringen faktisk første gang ble vurdert for 30 år siden, og sist gang forkastet av kommunestyret for bare tre år siden.
De siste årenes kanskje fremste alternativ til Kjoselvdalen, Simavika, kan dermed lide samme skjebne som Breivikeidet, Krabbåsen, Ordalen, Kattfjordeidet og et titalls andre steder i og rundt Tromsø, som alle opp gjennom årene er blitt vurdert – og en etter en blitt skrotet.
Imens har skytebanen i Tromsdalen ligger der som et åpent og stadig mer verkende sår for både politikerne, brukerne og byen.
Uansett lokaliseringsforslag har protestene vært mange og høylytte. Det er egentlig fullt forståelig. Å skulle få en skytebane i nærheten av egen bolig, hytte eller turområde er ikke egnet til å glede noen. At det også blant skytterne i ulike lag og foreninger er uenigheter om hvor den beste lokaliseringen av et fremtidig anlegg er, har neppe gjort saken enklere.
Når kommuneadministrasjonen nå igjen peker på Kjoselvdalen som det mest hensiktsmessige stedet for er et sentralt skytebaneanlegg, er det av hensyn til kommunens samlede kostnader og dessuten av hensyn til Heimevernets beredskapsmessige behov.
Dette må nå byens politikere ta stilling til. Uansett hvilken løsning et flertall av kommunepolitikerne faller ned på, kan det ikke lenger være rom for å rote mer med denne saken – med nye ørkesløse og årelange runder.
Å ta avgjørelser som skaper harme og misnøye blant enkelte, er og blir en del av enhver politikers lodd. Det som er helt sikkert, er at det igjen kommer til å bli mye støy – både før og etter at skytingen tar til.