Norges baseavtale med USA sier uttrykkelig at den ikke endrer norsk base- og atompolitikk, anløpsregler og norske begrensninger på lagring av atomvåpen, m.m. Det står det i regjeringens redegjørelse (Nr. 18/10760) for tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid.

Er det ikke opplagt at norsk politikk bestemmes av norske myndigheter og ikke av en bilateral avtale med USA? Det burde vel heller stått at USA forplikter seg til å opptre på de omforente områdene i henhold til enhver tids gjeldende norsk politikk, med konkret henvisning til referanser som definerer denne politikken, og full innsynsrett uten forbehold av norske myndigheter.

Går man inn på selve avtaleteksten og googler på «anløpsregler», får man ingen treff – stikk i strid med opplysningen i redegjørelsen, at det står uttrykkelig i avtalen at den ikke endrer norske anløpsregler. Anløpsreglene er formulert i den såkalte Bratteli-erklæringen fra 1975:

«Etter regjeringens oppfatning vil det ikke innebære noe juridisk avvik fra den fastlagte norske atompolitikk om et krigsskip ved vanlig besøk i norsk havn skulle medføre atomvåpen. Likevel har det av andre grunner vært regjeringens linje at man bør unngå at dette skjer. Dette er både allierte og andre atommakter kjent med. Vår forutsetning ved anløp av fremmede krigsskip har vært og er at atomvåpen ikke medføres om bord. Norske myndigheter regner med at så vel allierte som andre atommakter respekterer denne forutsetning».

Første del er uthevet fordi den ikke er lett tilgjengelig. Siste del er åpenbart formulert for å imøtekomme atomvåpenmaktenes politikk med verken å bekrefte eller benekte om det er atomvåpen om bord, og samtidig gi inntrykk av at det er norsk politikk å sikre at det ikke anløper fartøy med atomvåpen i norsk havn.

En kaptein på et fartøy med atomvåpen kan vel si at «vi respekterer at dere forutsetter at vi ikke har atomvåpen om bord. Likevel er dessverre den sikkerhetspolitiske situasjonen etter vår mening så kritisk, at vi har sett oss nødt til å ha atomvåpen om bord under anløpet». Dermed vil ikke norsk politikk på området bli brutt, i motsetning til en politikk der «anløp med atomvåpen er forbudt», eller en politikk med fartøysnekt for fartøy som ikke vil bekrefte at det ikke er atomvåpen om bord, slik New Zealand har.

Norge og en rekke andre vestlige land hadde på 80-tallet et utall anløp av allierte fartøy utrustet med atomvåpen som møtte demonstrasjoner overalt. Spørsmålet om myndighetene trodde båtene la atomvåpnene igjen før de gikk til havn ble aldri besvart. På 90-tallet ble politikken forandret og atomvåpnene ble fjernet fra ikke-strategiske fartøy. Det er nærliggende å anta at de omfattende demonstrasjonene bidro til dette.

Anløpspolitikken definert ved Bratteli-erklæringen, anvendt på de omforente områdene i avtalen med USA, vil vel bety at USA kan anløpe disse områdene med fartøy med atomvåpen uten at norske myndigheter behøver å bry seg. Demonstranter vil høyst sannsynlig ikke ha tilgang, og slike anløp vil trolig kunne finne sted fullstendig etter USAs forgodtbefinnende.

En mulig Trump som ny president i USA med fingeren løst på atomknappen er også en grunn til ikke å haste inn i en avtale som avgir suverenitet over norske områder til amerikanerne.

Jeg er selv for fortsatt norsk NATO-medlemskap, under forutsetning av en streng base-, anløps- og atompolitikk som forbyr fremmede baser og atomvåpen på norsk territorium. Dette er ikke forenlig med den nye tilleggsavtalen med USA som etter min mening bør skrotes.

Avgjørelsen bør uansett utsettes til etter at den nye forsvarskommisjonen har gjort sitt arbeid. Kommisjonen har som mandat å gi innspill til hva som best ivaretar norsk sikkerhet i et 10–20 års perspektiv, fremme forslag til forsvarssektorens videre utvikling og bidra til offentlig debatt og nytenkning