Jarle Heitmann hevder i sitt leserinnlegg at undertegnede har inntatt noe han kaller en offerrolle, og ikke vet hva hun snakker om når det gjelder utviklinga i distriktsdelen av Tromsø kommune. Jeg har ikke tenkt å kommentere Heitmanns innhentede talldata eller statistiske beregningsgrunnlag, men vil knytte noen kommentarer opp mot hans ordbruk når han argumenterer for sine funn.

Å argumentere med at andre inntar en offerrolle og mangler kunnskap når dette ikke harmonerer overens med Heitmanns egne meninger, holdninger og funn, er i beste fall å anse som svært snodig. Enkelte vil her kalle Heitmanns ytringer for belærende, et noe finere ord for god gammeldags hersketeknikk. At man har ulik virkelighetsoppfatning og ulike perspektiver burde Heitmann med sin lange politiske erfaring virkelig ha respekt for.

SLÅR TILBAKE: Ann-Sissel Enoksen (By- og landlista) hevder at Jarle Heitmann driver med hersketeknikk. Foto: Ronald Johansen

Etter selv å ha bodd 57 år i distrikts-Tromsø mener jeg å ha både kunnskap om og erfaring med hva som rører seg i Tromsøs distrikter. Selv om mange bygder kan ha sine særegne utfordringer, er tilbakemeldingene fra distriktsinnbyggerne ofte like: Det meldes om utfordringer med veistandard, kollektivtilbudet, å bli hørt, å få fradelt tomt, få byggetillatelse, å drive eller etablere næringer utenfor bygrensa, for å nevne saker som går igjen.

At jeg som ombudskvinne også tar på alvor de henvendelsene jeg får fra distriktet, og bringer disse inn i kommunestyret er ikke å innta en offerrolle, men å utøve den plikt som påhviler en ombudsperson. Mangel på gjennomslag for distriktspolitiske saker i kommunestyret handler ikke om personen som fronter disse sakene, men om flertallets distriktspolitiske syn.

I sin videre kritikk av distriktsrepresentanter er Heitmann også tydelig på at Ullsfjorden og andre distrikter trenger lokale folkevalgte som bedre er i stand til å formulere hva som politisk er viktige saker. Om Heitmann her mener at de fåtallige distriktsrepresentantene ikke evner å gjøre seg forstått, eller at distriktene faktisk trenger flere representanter er vanskelig å oppfatte.

En tredje tolkning kan være at Heitmann med sitt innlegg vil gi «et siste stikk» til representanten fra Lakselvbukt som nylig meldte seg ut av Arbeiderpartiet – Heitmanns eget parti. En ting er iallfall sikkert: Denne representanten har gjort en svært god jobb. Bare så synd at forslagene som hun fremmet, og som ble vedtatt, kun ble liggende i skrivebordsskuffa. Posisjonen må slutte å skylde på statsforvalteren når det stopper opp i Lakselvbukt og andre bygder.

Ja, det er skepsis “på alle hold” når det gjelder bosetting og kommunikasjoner utenfor bysentrum. Men det kunne hjelpe om administrasjonen og kommunestyret var villige til å blø for saker som handler om et være eller ikke være for tidligere livskraftige bygder.