Litt lengre fram på Fauskenes kommer fjæra fram. Og der, 10–15 meter bortafor land, ved Reinøyas nordligste hjørne, ligger noe og flyter i havflata. Og puster. Før det synker.

Noen sekunder etter ser jeg et dyr i ei fascinerende fart sørvestover langsmed landet. Så bykser det som ei sjøløve, i sjølaus bue over blankstilla. Og så igjen. Først etter det andre bykset fisker jeg fram mobiltelefonen, mens jeg forbanner at jeg ikke gjorde det allerede da jeg hørte pustelyden.

Jeg får filma, men nå bare mens det jeg mener må være en sel surrer sakte rundt over lysbotn. Plutselig får den riktignok fart på seg, så vassfokket står. Så blir den borte. Like brått hører jeg pustelyden igjen. Og sveiper videofilminga tilbake der jeg først så liv i vannet.

Det er altså to ulike dyr. Kanskje ble den kjappe selen skremt av det jeg nå lurer på om er en større sel. Men er det nå det? Videoen viser ikke hva. Jeg må nærmere.

Etter at jeg har sett dyret oppe i pustemodus for fjerde gang, får jeg sneket meg helt ned til flomålet. Nå hører jeg lyder i øst. Det viser seg å være et par niser på vei nordover. Her var det liv, tenker jeg, og da langt utover det yrende fuglelivet. Flere andearter liker seg her rundt Fauskenesgrunnene.

Før jeg får tenkt mer over det, er pustelyden tilbake. Jeg får filmet mer. Litt nærmere. Mønsteret gjentar seg. Dyret ligger i havflaten, på samme sted. Med noen få sekunders mellomrom løfter den hodet litt opp. Og puster. Mest sannsynlig er det bare nesebor som stikker så vidt over vannet. Jeg anslår hver pustetur til om lag ett minutt. Mellom dykk på kanskje tre-fem minutter. Klokka er ikke akkurat det jeg tenker på.

Litt etter den har dykka for femte gang, etter jeg kom, flytter jeg meg helt ned i fjæra. Jeg setter meg på en stein. Bare for å se at dyret dukker opp igjen knappe hundre meter mot sørvest, men fortsatt nærme land.

Jeg antar at dyret har oppdaga meg, og rusler skrått opp mot veien. Jeg har ikke kommet så langt, da jeg ser at det dukker opp igjen på nøyaktig samme sted som sist. Kanskje det bare har skifta beite, tenker jeg. Ei stund senere sitter jeg på en stein i området hvor fjæra begynner å tilby tanga levelige forhold. På niende og tiende pustepause, i mitt åsyn, gir dyret meg de nærmeste bildene jeg får av det.

Jeg vet fortsatt ikke hva det er. Jeg har flere ganger tenkt hvalross. Ikke fordi det jeg ser av det minner særlig om enkeltindividene i flokk i arktiske fjærer, eller av småbåt-dødaren Freya, for den saks skyld. Størrelsen tatt i betraktning, er det vanskelig å tenke seg andre alternativer til hvalross enn havert eller storkobbe. Men de har det jo med å stikke hele hodet opp av sjøen, for å se seg omkring. Og oppdager haverten deg, så stikker den. Vi snakker om veldig sky dyr. Det dyret jeg har observert, det synes lite eller intet bekymra for hva eller hvem som er rundt det. Og så ser det ut for å beite på bunndyr her på grunna.

Biotop og størrelse utelukker i det hele tatt de fleste selarter. Jeg tror det er hvalross jeg har sett i skjellsanking. Det hører med at jeg gikk meg en tur. Da jeg kom tilbake, så jeg dyret noen meter lenger ut en sist. Nå svømte det sakte i overflata. Og jeg fikk en styrka fornemmelse av at det var et stort dyr. Da hadde det holdt på i rundt halvanna time, minst, rundt Fauskenes.

Jeg sender teksten over, og videoklipp, til ulik ekspertise. Det kommer fort svar med vennlig hilsen fra forskere ved Avdeling Sjøpattedyr hos Havforskningsinstituttet. En av dem tror at det som hoppa sjølaust kan være en steinkobbe på vei unna. Ingen av dem avviser at det kan være en hvalross og en anna forteller at det skal være observert en av arten på yttersida av Kvaløya før helga. Den tredje utelukker at det kan være storkobbe eller havert.

At de må være forsiktige, er forståelig. Videoen er ikke god nok. Men så er det slik at sosiale medier også har gode sider. Jeg har delt opplevelsen i Facebook-gruppa Karlsøyværingen. Blant mange hyggelige og spente innspill, dukker det etter hvert opp en video tatt av Sjøtjenesten i Fiskeridirektoratet. Den viser Freya i Oslofjorden i sommer, hvor hun oppfører seg akkurat slik dyret jeg så og filma ved Reinøya. Det ser ut som den snorkler, vekselvis med blikket ned og neseborene opp av vannet. Jeg er praktisk talt ikke lenger i tvil. For en fantastisk naturopplevelse.