Telefonen ringer. Venninna mi svarer.

- Boris? Nei, du har ringt til meg. Hvem er Boris, hvem snakker du om?

Hun visste ikke at personen i den andre enden sa «bures». Det betyr hei på samisk.

Dette skjedde for to år siden.

Jeg var 35 år da jeg lærte meg å si hei på samisk. Jeg kunne «buorre beaivi» (god dag) og «lihkku beivviin» (gratulerer med dagen). Men ikke hei. Ingenting mer.

Jeg kan si «hello», «bonjour», «hola», «guten tag». Jeg kan «ich bin, du bist, er sie es ist». Den kjente tyske klassikeren av en verb-regle, sitter limt fast i hjernen min for evig og alltid siden tysklæreren Signe nennsomt innprentet den da jeg gikk på Kvaløysletta ungdomsskole. Jeg kan kun huske å ha fått bruk for den da jeg var på helgebesøk i Østerrike og ut i de aller, aller seneste nattetimer ramlet inn på en salsaklubb og kanskje sa noe som: «ich bin nicht gut salsatanzen».

I løpet av mine år på skolebenken kan jeg ikke huske å ha lært særlig mye om samisk kultur eller språk. Jeg kan huske skolebesøk til museet og at vi lo da vi hørte byens mest kjente joik – joiken om havella – og at vi sang «a-a-anda» på vei tilbake til skolen.

Jeg kan ikke huske at noen av mine medelever var samiske da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen. De ville i alle fall ikke si det. Og jeg gikk på barneskole i Kaldfjorden. Det er en av de mest samiske bygdene i Tromsø, og det er ikke veldig lenge siden de hadde to ulike samiske dialekter som ble snakket der. Visste du det?

Da vi kjørte over Sandnessundbrua til Kvaløya, den gangen jeg satt i baksetet, var området like sør for brua skiltet med «Finland». Så rart, tenkte jeg. Vi er jo i Norge. Men ingen fortalte at det heter Finland, Finnlandsfjellet, Finnvika, Finnvikdalen, Finnheia, for en grunn. Jeg møtte reinsdyr på vei til skolen. Men Tromsø var ikke en samisk by. Vi var ikke samer. Samene bor i Finnmark. En annen plass. Et annet folk. De var noen andre.

Jeg er ikke alene. I august kom en rapport fra Norges Institusjon for menneskerettigheter (NIM) som viste at hatpratet mot samer øker, jo lenger nord i landet man kommer. Andelen som har negative holdninger til samer er nesten fire ganger høyere i nord enn i resten av landet.

Rapporten slår fast at halvparten av alle i Norge innrømmer å ha lite eller ingen kjennskap til samer og samisk kultur. De lærte lite eller ingenting om dette på skolen. Samtidig blir dette nedprioritert i skolen.

33 prosent i Nord-Norge sier de har observert hatprat eller hets mot samer det siste året. Rapporten lekser opp den ene dårlige nyheten etter den andre. Jeg sier som mannen i filmopptaket i «Alene hjemme 2»: «I could go on forever, baby». Det er ikke akkurat lystig lesning. Og jo mer man tenker på det, jo mørkere blir det.

Hvorfor har det blitt sånn? NIM sier at de negative synspunktene skyldes stereotypier, fordommer og kunnskapsmangel.

De har lagt frem flere forslag for å ta fatt i samfunnsproblemet. De foreslår blant annet at kommunene lager handlingsplaner mot netthets, at det bør være nasjonale handlingsplaner for netthets, og at det trengs et nasjonalt kompetanseløft.

I mellomtiden, mens vi venter på byråkratiets sneglende gjennomføringskraft, sitter vi her og kan fint trylle fram fraser og ord på fransk og italiensk. Hva sier det om oss? Tromsø er byen med flest samiske innbyggere. Det bor flere samer her enn i Kautokeino, og mange flere enn i Oslo, som er den femte største samebyen. Hvorfor prøver vi ikke en gang? Til og med Freia klarer mer enn den gjengse tromsøværing. De tryllet fram flere samiske uttrykk på selveste melkesjokoladen.

Denne uken er det Samisk språkuke. Et initiativ fra Sametingene i Norge, Sverige og Finland om å gjøre samisk språk mer synlig.

I forrige uke snakket jeg med kunstløptrener Aurora Heim, som trener en gruppe samiske barn. Hun fortalte at da hun snakket samisk til sine elever, hadde det en betryggende og beroligende effekt. Hun oppfordret flere til å si hei og ha det på samisk, fordi det betyr så mye mer enn man tror.

Torsdag arrangerer Gaisi språksenter «Bures-dagen» og de oppfordrer alle i Tromsø til å si hei på samisk, eller bruke et annet samisk ord. De serverer tromsøfolk en superenkel anledning til å lære ett nytt ord.

Såpass bør vi jo egentlig klare. Det er i grunnen ganske flaut at vi kan stotre fram «quanta costa cerveza» og «buenos noches», men ikke vet hvordan man sier «ha det» til hverandre her i Nord-Norge på et av våre språk. Det forteller at vi ikke prioriterer å bry oss om samisk kultur, om historien, om fornorskingen og skammen. Mens samene i Tromsø tar med seg den urettferdige og brutale historien om et systematisk forsøk på å utrydde språket og kulturen, kan resten av oss fortsette upåvirket som før.

Neste år kommer granskingsrapporten som vil avdekke hva fornorskingen har ført til. Den rapporten kommer til å bli veldig mye verre å lese enn rapporten om holdningene som finnes i dag.

Jeg var 37 år da jeg fant ut at min familie er blant dem som er rammet av fornorskingen. Alt av språk og tradisjoner er borte. Det har allerede vært borte to generasjoner. Jeg tipper at det er mange tromsøfamilier med samme historie. Vi trenger ikke lære et nytt språk, men kanskje vi kan koste på oss et nytt ord.

Mo manná? (Hvordan går det?)

Manná bures (Det går bra).

Man ollu dat máksá vuolla? (Hva koster ei øl?)

Sånn, vær så god. Det er bare å øve.