Som ung sambandsmann i Forsvaret deltok jeg i øvelsen WINTEX-CIMEX i 1981. Det var en stor totalforsvarsøvelse i hele NATO, som ble gjennomført annethvert år.

Som såkalt nerd fattet jeg interesse for at NATO-landet Island, som ikke har forsvarsstyrker utenom en liten kystvakt, hadde en samfunnsinstitusjon som heter Allmannavarnir ríkisins – altså ‘rikets allmenne beredskap’ (tilsvarende vårt sivilforsvar). Jeg elsket dette urnorske navnet.

Som en ytterligere kuriositet vil jeg nevne at Tyrkia ofte sendte meldinger inn i NATO-systemet på tyrkisk. Lite praktisk, men idet alle øvelsesmeldinger skulle avsluttes med passusen ‘exercise – exercise – exercise’, skjønte man jo fort, når meldinger fra Tyrkia var avsluttet med ‘tabtikat – tabtikat – tabtikat’, hva ‘øvelse’ heter på tyrkisk.

Til tross for 30 år i Forsvaret interesserte jeg meg aldri særlig for skyting, kanoner, missiler, våpensystemer og den slags. Jeg ble innrullert i Sjøforsvaret, men hadde for tykke briller til sjøtjeneste. Isteden ble jeg kryptograf, med stasjonær tjeneste.

Jeg er selvsagt glad for at vi har folk som kan håndtere de skarpe delene av vårt forsvar. Guttene og jentene som avtjener verneplikt, med våpen i hånd, gir meg en stolthetsfølelse. De er levende symboler på den viljen vi har til å forsvare vårt land – og de verdiene vi setter høyt. Nettopp på grunn av vårt samfunnssystem tror jeg vi har soldater i verdensklasse. De er ikke underlagt kadaverdisiplin; de er opplært til å tenke fornuftig og selvstendig.

Men tilbake til WINTEX-CIMEX i 1981. Jeg fattet allerede da interesse og forståelse for totalforsvarskonseptet. Totalforsvar defineres i gode ordbøker som alle militære og sivile forsvarstiltak sett under ett. Underforstått: både i krise og krig.

Etter murens og kommunismens fall het det seg at vi i Vesten ikke hadde fiender lenger. Gamle fiendebilder forduftet i løse luften. Vårt militære forsvar ble systematisk bygget ned; vi hadde jo så mye annet og bedre å bruke pengene på. Blant dem som advarte mot denne utviklingen, var tidligere statsminister Kåre Willoch. Han påpekte at det som er lett å rive ned, er mye vanskeligere å bygge opp igjen.

Totalforsvarsbegrepet gikk raskt i glemmeboken. Yngre byråkrater var ikke lenger kjent med dets betydning, selv om det er et oppslagsord i gode ordbøker.

Etter siste store totalforsvarsøvelse i NATO-regi, WINTEX-CIMEX i 1989, ble det nokså stille. Vi hadde jo ikke fiender lenger. I Norge ble det i 1996 avholdt en nasjonal totalforsvarsøvelse under navnet TOTEX. Det ble bebudet at den skulle gjentas hvert tredje år – men det ble med den ene.

For oss som var opptatt av problemstillingen, sto det klart at de militære og sivile instanser som skulle øve sammen – på grunn av omstrukturering og andre organisatoriske endringer – ikke lenger kjente hverandre på samme måte som på 1980-tallet. I de beredskapsanlegg hvor de skulle samles, sto det utdatert sambands- og datautstyr som ikke kunne brukes. (Lignende tilstander ble registrert i USA etter terrorangrepet 11. september i 2011, hvor viktige regjeringsfunksjoner ble evakuert ut av Washington.)

I dag, i en ekstremt farlig verdenssituasjon, bæres det bekymringer til torgs. Fra vårt eget fylkesmannsembete her i Troms og Finnmark, har jeg hørt undringer om hvorvidt nødvendige tiltak er på plass – og om de er gjennomtenkt. I en krigssituasjon må det rekvireres kjøretøyer. Hvis et stort antall busser fra et såpass stort bysamfunn som Tromsø rekvireres – hvilken innvirkning vil det ha på sivilsamfunnet Tromsø?

Og er det realistisk at stridsvogner i en krigs- eller krisesituasjon skal kunne fylle drivstoff på en vanlig, sivil bensinstasjon? Det virker som om konsekvenstenkningen er mangelfull.

I den siste WINTEX-CIMEX-øvelsen, i 1989, var et av elementene at en militær enhet som Tromsø Sjøforsvarsdistrikt kunne rekvirere kontanter fra lokale banker – for å utøve sin militære myndighet. Slik er det jo ikke i dag. Er totalforsvaret tilstrekkelig oppdatert til en ny teknologisk virkelighet?

Mitt bestemte inntrykk er at vi etter kommunismens sammenbrudd har vært bedøvet. I mer enn 30 år har vi trodd at alle deler vårt vestlige, liberale syn på tilværelsen. Det gjør de så visst ikke!

Vi må snarest få vårt totalforsvar opp på beina igjen. Vi må tilbake til omfattende øvelser hvor militære og sivile instanser øver sammen om krise- og krigssituasjoner. – og for øvrig blir kjent med hverandre.