07.08.21 ble Ask ble født. Han ble tatt imot av en fantastisk jordmor, på en fødestue, på UNN. Men det var jammen bare så vidt.

Da jeg vagget inn til fødeavdelingen ved UNN, hadde fostervannet gått og jeg hadde svært sterke rier hvert 2,5–3 minutt. Det som møtte meg var for få jordmødre på jobb og uventa mange fødende. Høres dette kjent ut?

Resultatet var at jeg som risikofødende, på grunn av misfarget fostervann, fikk en designert jordmor hele 4,5 timer etter vi kom inn dørene til fødeavdelingen. Vi måtte selv etterspørre CTG-overvåking av baby flere ganger før noen hadde mulighet til å ordne dette. Vi måtte også forklare hvorfor vi hadde CTG når vi først fikk det fordi informasjonen ikke ble videreformidlet.

Det meste av «journalen» for Asks fødsel ble skrevet i ettertid og den er mangelfull fordi føring av den, og oppfølgning av oss, forsvant i andre og mer presserende oppgaver for jordmødrene på jobb.

Fødselen var uforutsigbar, ensom og skremmende – spesielt da overvåkingen av babyen ble fjernet av en jordmor som skulle komme tilbake og koble til ny, men aldri gjorde det. Jeg hadde heftige rier, var redd for babyen, jeg visste ikke hvor langt inn i fødsel jeg var og om jeg kom til å ende med å føde uten jordmor.

Jeg og mannen min var helt alene. På et stellerom. Det var nemlig ikke ledige fødestuer. Jeg har aldri i mitt liv vært så redd. Mest av alt for babyen som jeg visste ikke fikk den oppfølgingen under fødsel som den skulle ha. Og jeg hadde tette og meget vonde rier. I min hukommelse er det som fulgte på nesten et sort hull. Jeg husker mest av alt den vonde følelsen.

Vi var alene lenge. Mannen min trykket på knapper, men ingen kom. Til slutt sendte jeg han ut på gangen med beskjed om å ikke komme tilbake før han fant en jordmor han kunne fortelle at jeg hadde trykketrang, misfarget fostervann og at overvåkingen av baby var fjerna. Til slutt kom det jordmødre inn til oss. Da hadde jeg gått i full panikk.

De gjorde sitt beste for å berolige, men jeg var ikke på et sted hvor jeg var mottakelig lenger. Jeg kasta meg rundt som et vilt dyr. Jeg ropte etter mamma, jeg ropte «dette er faen ikke godt nok», jeg ropte etter epidural, noe jeg ikke kunne få fordi jeg ikke var på en fødestue.

På bakgrunn av min erfaring er det INGENTING som gjør meg mer provosert enn å lese at klinikksjef ved kirurgi-, kreft- og kvinnehelseklinikken, Rolv-Ole Lindsetmo, påstår at 1) forholdene om somrene ved UNN utgjør et forsvarlig helsetilbud og 2) det er forventningene til kvinner, hausset opp av norske politikere, som er problemet.

At ting ender «godt», er ikke det samme som at det ble tilbudt forsvarlig helsehjelp når det kommer til fødsler. Hva med traumer i etterkant? Hva med alle de tilfellene hvor flaks, ikke faglige vurderinger, gjør at for dårlig oppfølgning ikke har dødelige konsekvenser? Min fødsel kunne blitt livstruende for baby – uten at UNN hadde visst om det før det var for sent, der jeg lå på stellerommet med misfarget fostervann, frakoblet CTG, og ingen som kom til da vi gjentatte ganger dro i snora og forsøkte å stoppe løpende jordmødre i gangene. Så svar meg, Rolv-Ole Lindsetmo – er dette et forsvarlig helsetilbud?

Da jeg fødte, var ikke problemet mitt «forventninger» eller svikt hos enkeltindivider på fødeavdelingen din. Det var konsekvensen av svikten i grunnfinansieringen og manglende utbygging av fødetilbudet. Et tilbud som må ta høyde for flere risikofødsler og driftes som en akuttenhet fordi fødsler er akutte. Mangelen på personell og fødestuer gjør at det bare er et spørsmål om tid før liv går tapt – om det ikke alt har skjedd.

Man sliter med jordmormangel og rekrutteringen til yrket, sier Rolv-Ole Lindsetmo – jeg lurer virkelig på hva grunnen til dette kan være? Hvem vil ikke ha en jobb der man har ansvar for liv og død, et lønnsnivå som ikke gjenspeiler lengden av utdanningen og ansvaret man har, jobber helger, helligdager og ferier – i skiftordning, og rett som det er ikke får matpause i løpet av skiftet. For å toppe attraksjonen jobben har er man tidvis så underbemannet at man vet man ikke får gjort en god jobb – som kan sette liv du har ansvar for i fare. Jeg kan ikke begripe at man sliter med rekrutteringen. UNN får hyre et konsulentfirma til å finne det ut.

I dag feirer vi at Ask fyller 2 år. Jeg er evig takknemlig for verdens beste jordmor som tok imot ham. Men jeg har null tiltro til UNNs evne til å ivareta fødekvinner, babyer, barselkvinner, eller sine egne jordmødre og barnepleiere som utfører mirakler under uverdige forhold for alle involverte. Inkludert barnepleieren jeg møtte på barsel som hadde gått et helt skift uten å spise eller ha dopause. Og min tiltro bedres ikke av menn i lederstillinger à la Rolv-Ole Lindsetmo som istedenfor å tordne ut at dette er uakseptabelt og kreve handling fra politikere, heller forteller kvinner at traumene fødsel har ført til vil bli glemt og at de må forvente slike tilstander om de føder på sommerstid.

Etter å ha lest om sommeren på UNN i år er det åpenbart at utviklingen går feil vei. Så kondolerer, både til årets fødekvinner og Tromsøs fremtidige fødekvinner i feriefødselsrushet.

Til slutt: Gratulerer med 2-årsdagen Ask. Du er verdt alt sammen.

Likevel, jeg hadde aldri turt å føde igjen.