«Mitt budskap her i dag er at jeg og regjeringa tar ansvar. For helheten. For fremtida. Fordi det er vår oppgave», sa helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) tirsdag i sin årlige sykehustale.

Hun hadde akkurat annonsert svært etterlengtede og nødvendige avklaringer om kutt- og omstillingsprosessen som foregår i sykehusene i Nord-Norge. Det var på høy tid. Nå kan prosessen forhåpentligvis komme på rett spor. For prosessen har skjært ut i grøfta. Ikke på grunn av uansvarlige rebeller i Helse Nord-styremøtet sist tirsdag, som er historien mange aktører i denne saken forsøker å skape.

Prosessen hadde skjært seg lenge før det. Først og fremst fordi den inneholdt alle tegn til et uansvarlig hastverksarbeid som ansatte og pasienter i Nord-Norge ikke kan leve med, verken nå eller i fremtiden. Det er kanskje ikke så rart, all den tid arbeidsgruppene som i all hovedsak har utarbeidet planen, fikk to og en halv måned til å gjøre jobben.

Helseledernes påpekninger om at disse arbeidene «kun er forslag», og at disse skal være gjenstand for en «grundig prosess» i administrasjon og i høringsrunde, ble avslørt så snart Marit Lind la fram planen fra styret. Den hadde gjennomgått minimale endringer, og Helse Nord-toppene hadde ikke maktet å ta til seg og bearbeide de tydelige politiske signalene som hadde kommet fra sin eier, helseminister Ingvild Kjerkol og de øvrige regjeringsmedlemmene.

Like fullt forsøkte styreleder Renate Larsen og direktør Marit Lind å tegne et bilde av at planen fortsatt kunne gjennomgå store endringer bare den ble sendt ut på høring. De argumenterte sterkt for at et ufullstendig planforslag skulle sendes på høring, alt for å rekke fristen fra helseministeren. Alle vet at det sjelden skjer, og at det ikke er slik planprosesser skal eller bør foregå.

Et talende eksempel på at planen ikke holdt vann, og at prosessen trenger en solid fot i bakken, er nyheten iTromsø kom med denne uken. Helse Nord-administrasjonen hadde ved «en glipp» feilet i å informere det nevnte styremøtet om at en hel sengepost på Åsgård, medikamentfritt behandlingstilbud, planlegges nedlagt. Opplysningen, som rammer 25 høyspesialiserte ansatte og mange svært sårbare pasienter, hadde «ramlet ut av tabellen ved en feil».

Det sier i grunnen det meste om det halsbrekkende tempoet her. I hvilke andre sammenhenger planlegges nedlegging av et helt behandlingstilbud gjennom en fotnote i en tabell? Dette var bare ett av flere røde flagg i prosessen.

Et annet rødt flagg var at Helse Nords plan ikke inneholdt noen tiltak for den delen av organisasjonen som trenger mest hjelp, nemlig UNN. I stedet for først å få helt på det rene hvem, hva og hvor problemene er, for så å foreslå konkrete tiltak for å behandle sykehusene der de faktisk har vondt, startet helsebyråkratene med det de kan best: De lette i andre deler av organisasjonen etter «svake punkt» som kan kuttes for å frigjøre penger – selv om disse «svake punktene» i flere tilfeller er velfungerende.

Planene for det psykiatriske og somatiske sykehustilbudet på øverste nivå i regionen, som finnes på sykehusene i Tromsø og Bodø, ble i planforslaget kun omtalt i korte, oppsummerende vendinger av typen «skal styrkes». Det ga grobunn for konspirasjonsmistanker og påstander om fordekte hensikter.

Hensiktene har slett ikke vært fordekte. Helseminister Kjerkol har vært forbilledlig klar på at et viktig mål med oppdraget til Helse Nord er å sikre at spesialiserte medisinske tilbud, for eksempel innen kreftbehandling, også skal finnes i Nord-Norge. På dette feltet var Helse Nord-planen et stort, gapende hull.

Derfor er det så gledelig at helseminister Kjerkol endelig svinger seg opp på hesten og viser vei. Endringene som varsles innen egenkapitalkrav og rentenivå for statlige lån til investering i nye sykehusbygg er viktige og gode. Det vil frigjøre penger til drift, og til nye prosjekter. Ministeren tar tak i UNNs hovedproblem, som er at det over lang tid har vært så underfinansiert at det nå sliter med å opprettholde sin funksjon som utdanningsinstitusjon i Nord-Norge. Det er alvorlig for folk i Tromsø, i Hammerfest, på Gravdal og i Bodø. Hun er også tydelig på at døgnenheter i psykiatrien ikke skal bygges ned.

Grepene vil forhåpentlig bidra til at nyfødte nordlendinger med behov for spesialisert behandling får en verdig start på livet i ny intensivavdeling. Det vil forhåpentlig gjøre at psykisk syke nordlendinger (i Troms, Finnmark og Nordland) ikke trenger å gjøre seg til kriminelle for å få behandling, eller enda verre, havner på kirkegården før det er deres tur i behandlingskøen. Det vil forhåpentlig gjøre at helgelendinger ikke drar til Trøndelag for å få behandling på St. Olavs, i stedet for å bruke sykehusene de har slåss sånn for i sitt eget fylke.

Forhåpentlig, forhåpentlig, forhåpentlig. Selv om helseministeren kom med viktige og riktige nyheter i dag, kan hun dessverre ikke trylle. Hun og regjeringen er fortsatt avhengig av at befolkningen i nord makter å gjennomføre dette. Bodøværinger og tromsøværinger som har brukt de siste ukene og dagene til å finslipe stridsøksen, burde speile seg i det blanke stålet og spørre seg: Hvilke lokalsykehusfunksjoner kan vi selv reise til nabosykehuset for å få?

Det er fristende også å avslutte med et sitat fra helseministeren: «Vi må løfte blikket, og se det store bildet. Fordi det også handler om hvilken helsetjeneste vi leverer fra oss til neste generasjon». Mange tromsøværinger reiser allerede til Harstad for å reparere tarmene. Kanskje kan vi dra til Narvik for å bli kvitt alkoholproblemer? Eller fikse ørene, eller noe helt annet?

Såpass med bivirkninger bør vi tåle av en hestekur som denne. Så lenge én av dem ikke er Narvik-dialekten. Der går grensa for desentralisering.