Vår alles venn Odd Paulsen gikk over til det ukjente, og levnet oss alle i sorg. Ingeniøren Paulsen var eksempelet på det gode medmenneske blant mennesker.
Hans vesen gjorde at han blei en avholdt venn, og ikke bare arbeidsleder. Vi som fikk gleden av å være under hans ledelse gledet oss når han stakk innom som han selv likte å si om sine visitter. Og når han stakk innom hadde han egenskapen til å prate med oss alle sammen, og ikke bare til folket som av og til er faktum blant arbeidsledere.
Personlig vil jeg fremheve mitt eget lykkelige hell. Han var min overordnede når jeg blei ansatt i Statsbygg. I savnet av Odd blinker gleden om den perfekte arbeidsleder. Og jeg er lykkelig som fikk fortalt Odd hvilken god arbeidsleder han var: «Oddemann du var som å få en lottogevinst, den beste arbeidsleder».
Overingeniør Odd Paulsen var ikke den som brifet med sin eksamen som NITO-ingeniør. Han var en kunnskapsrik mann med rikt innhold. Materialistiske verdier var ikke i hans gate. Han delte også ofte sine kunnskaper om emner som ikke hadde med fag og gjøre, det kunne gjerne være verdifulle beretninger om mennesker. Fremfor alt var han medmennesket som likte seg best blant andre medmennesker. Og som det gode medmennesket hadde han alltid antenner som fanget opp signaler som angikk andres ve og vel.
Hans ivrige samfunnsengasjement førte til jobb som prosjektleder under byggingen av Grønnåsen kirke. I pressen blei han hedret med tittelen Herrens ingeniør (Nordlys v/ Odd Sønvisen). Ingen fortjente hederstittelen bedre enn ham. Den hederen blir han alene om.
At han som prosjektleder ikke bare klarte å holde seg innenfor budsjettrammen for et stort bygg, som er høyst uvanlig i vårt kapitalistiske samfunn, men til og med sparte en million. Det er godt gjort. I tråd med Odds medmenneskelige egenskaper ga han halvparten til oppstart av kirkebygg i Kroken, resten beholdt Grønnåsen Menighet.
Vi minnes ord fra Håvamål: «Mannen lever så lenge hans navn og virke nevnes». Minnet om Herrens Ingeniør vil leve lenge og blir et godt og verdig minne for alle som fikk gleden av at han har levet.
Vi bøyer vårt hode i sorg og savn. I sorgen lyser en uovervinnelig glede over at han har levet. Og delt livet rundhåndet med sine venner. Minnene gir oss håp og mot til atter en gang å løfte vårt hode og gå livet i møte.
I savnet nynner vi lavt med oss selv: Jeg har mistet min venn, og står ensomt igjen. Men Vera Lynns sang «We’ll Meet Again» gir tro og håp.
Vi lyser fred over Odd Paulsens minne.
Harald Kristiansen