«La barna leve! La barna leve». Lyden av demonstrantene skjærer gjennom den lette lørdagsformiddags-duren i Storgata. De kommer gående med faner, «Boikott Israel», «Opphev blokaden av Gaza nå!».

Jeg står der i duskregnet med barna mine, en i hver hånd, og trekker dem inntil meg slik at toget kan passere.

– La barna leve? Kan barn dø, mamma? kommer det fra dem, nesten unisont.

Shit, jeg må fortelle dem om krigen, en krig jeg nesten ikke forstår selv en gang. Jeg, som skulle lese en sånn «Hvordan snakke med barn om krigen»-sak, men som ikke rakk eller gadd det. Nå står jeg der og forteller dem sannheta, at ja, barn kan dø, tusenvis av barn er døde.

– Men, hvorfor? spør de.

Fordi det er en krig med slemme mennesker som bestemmer på begge sider. Men ta det med ro, det er langt unna, ingenting kommer til å skje, vi er trygge. Mamma passer på, svarer jeg og blir overrasket over knekken som angriper stemmen, hjerteposen som struper seg til.

«Mamma passer på». Som om jeg ville kunne beskyttet dem mot en ildkule fra himmelen. Som om det er der problemet ligger, at mammaene ikke passer godt nok på.

Over 6.500 palestinere er drept, over 2.700 av dem er barn. Tallene øker dag for dag. Jeg vil egentlig ikke vite, vil lukke øyne og ører, men jeg tvinger meg selv til å lese, til å se videoer, bilder. Senete menn dekket med aske som bærer små, mellombare døde kropper ut av ruinene, synet av bleia som stikker opp av buksa, de livløse bollekinnene. Tanken på mine egne små, grøtmunn med to små sylskarpe tenner, den trillende latteren. De ligner nesten.

En mor sitter ved barna sine. De ligger inni hvite kokonger av laken, som små sommerfugllarver. Ansiktet i den svarte burkaen er vrengt i smerte. En fem år gammel, skadeskutt gutt hylgråter og roper etter mamma og pappa. Han er alene nå. Barnehyl fra små lunger som blir sydd og skjært i uten smertelindring. En liten jente snakker som en voksen, om at alle er døde nå, at det ikke fins noen steder å gjemme seg for bombene. Skal noen hjelpe henne, spør hun.

Minst 1.400 israelitter er døde. 220 er tatt som gisler av Hamas. Jeg trykker på play, ser en langhåret mor med to lysluggede barn festet i bæresele på magen, et maskingevær er rettet mot barna, hun skjelver, klemmer barna inntil seg, klatrer inn i en bil. Ser video av en tysk jente som var på festival i Israel, nå ligger hun naken på et lasteplan med ansiktet ned, ville menn står over henne med geværet i været, «Allahu Akbar», skriker de.

En åtte år gammel jente er funnet drept. Faren gråter, er glad for at hun slapp å bli fraktet inn til Gaza som gissel, alle vet hva de gjør med åtte år gamle jenter der, sier han. Jeg ser Hamas-soldater iskaldt skyte mennesker i bil, de drar de døde kroppene ut på gata som om de var søppelposer, tømmer lommene for alt de har, kontrollert og hverdagslig.

Tiår på tiår med lidelse, to ulike narrativ med blod og tårer, som har gått i arv fra generasjon til generasjon. Mennesker som dreper mennesker som om det var på liksom, voksne som dreper barn, hele verden som sitter og ser på. Hvorfor er det ingen som gjør noe?

Det er ikke første gang de dreper hverandre, at tusenvis av liv går tapt. Under femtidagerskrigen i 2014 mistet mer enn 2.140 palestinere, flesteparten sivile, og 73 israelere, flesteparten soldater, livet. Og jeg husker det ikke engang, mulig jeg var for opptatt med å være høygravid den sommeren.

I kommentarfeltene skriver vi at vi skal skylde på Hamas, ikke Israel, for at Gaza ikke har strøm. Vi skriver at Israel vil utslette det palestinske folket, at dette er et folkemord. At Mads Gilbert vil inn i Gaza for å redde barn slik at de kan vokse opp og drepe oss alle. Folk som er pro Palestina er antisemitter, de som er pro Israel er islamofober.

Vi sitter 4.349 kilometer unna rakettene og lemlestinga, og har liksom skjønt alt. Det er øredøvende, vanskelig å finne et rom som ligger midt imellom, få lov til å bare kjenne på en klaustrofobisk sorg over de tapte livene, alle barna som er fanget under rakettregnet, uten å måtte forsvare noe, mene noe mer, peke med en finger.

All denne lidelsen som stråler ut av skjermen, all denne smerten øynene oppfatter, som hjernen og hjertet prøver å prosessere. Det er ingen steder å gjøre av den. Jeg ser på barna mine, ser for meg at det er de som er de askegrå kroppene med fotballskjorter og blomsterkjoler som blir dratt ut av ruinene, at det er de som går der med blod fra panna og roper etter meg som ikke fins lenger. Kjenner på frykten, sinnet, får ikke puste. Det er ikke til å holde ut.

Men så kommer jeg på at jeg gråt for det ukrainske folket også, kjente på en hjelpeløs panikk, men at det gikk over. Russland herjer som aldri før, men det gjør ikke så vondt lenger. Jeg gråt for alle barna på flukt som druknet i Middelhavet, det gjør jeg ikke lenger, selv om 289 barn hittil i år har druknet på vei mot Europa. Det skrev NRK i en notis.

Så her er det bare å puste med magen og vente på å glemme barna i Gaza også. På et eller annet tidspunkt vil det skje. Det handler bare om å være tålmodig.