Et vårtegn like sikkert som lukten av smeltevann og optimister som skifter dekk altfor tidlig, er at mine mannlige medmennesker i sin verste alder endelig skal få slippe ut vinterlageret med testosteron. Jeg snakker selvsagt om gutter som har bikket 50.
Mens vi andre trekker ut for å nyte årets første varmende solstråler, benytter de anledningen til å dra fram drill og hageslange i støyforurensningens tjeneste. Jeg lurer på hvilken bagasje et menneske bærer på, når det våkner en sjeldent fin vårdag og tenker at nå skal det sannelig bores i betong.
«Kunne man ikke opprettet et slags dagsenter for middelaldrende menn, hvor de kan hamre løs og tilbringe tid med likesinnede?» roper jeg til mannen min over kaffekoppen på balkongen.
«Jeg tror en del arbeidsplasser allerede fungerer slik,» kommenterer han tørt.
Naboens tette støvsugerfilter hyler på en frekvens han antakelig ikke hører selv. Den hvinende kappsagen på andre siden av veien har dermed fått en verdig konkurrent. Jeg gir meg ikke:
«Men er det ikke et offentlig ansvar å aktivisere dem? Det trenger ikke være meningsfylte aktiviteter, det handler bare om at de ikke skal plage andre. De kunne … snekret paller, for eksempel.»
«Slike institusjoner finnes også fra før,» påpeker han.
Meningsfylt er neppe et stikkord idet disse karene benytter hele finværsdagen til høyst unnværlige aktiviteter som å spyle asfalten. Tilværelsens meningsløshet går ikke lenger innpå dem. Og det å tilbringe en lørdags formiddag med kona, fremstår visst som en skjebne verre enn torturdøden.
Et ellers fredelig nabolag er forvandlet til en scene fra en apokalyptisk film hvor kun nyvasket takstein kan berge oss fra menneskehetens undergang. Jeg kan formelig se eiendomsprisene synke i takt med at de svinger Kärcheren.
Noen av dem har snøfreser og har til dels fått tilfredsstilt seg gjennom vinteren. Resten er så full av opparbeidet frustrasjon at selv tanken på høytrykksspyleren som har stått virkeløs i garasjen får det til å svimle for dem. Med det som trolig er en overdose av Møllers tran og Viagra innabords, går de løs på alt som kan skrubbes og hamres. Årets feriepenger er brent av på Biltema allerede før de har så mye som sneiet innom brukskontoen, og det skal ikke være forgjeves. Nå skal de nye leketøyene få kjørt seg.
Et lokalt fenomen jeg observerer hver mai, er det maniske forsøket på å fjerne siste rest av snøen – for hånd. Idet vinteren når terminal fase, ser disse mennene det som sin oppgave å gi den nådestøtet. Det sier vel sitt om selvbildet deres, eller kanskje om hvor lite annet de har å sysle med. Med stor iver slenger de isklumper fra innkjørselen sin utover fortauene, og dermed har de prestert det kunststykket å gjøre det enda mindre fremkommelig med barnevogn eller rullestol. Stort annet har de ikke oppnådd, bortsett fra å tilfredsstille egne tvangstanker.
Etter hvert som dagen går, fremstår det mer og mer nødvendig at noen etablerer et slags Leos lekeland for voksne. Jeg ser for meg en lukket hall med en snøkanon i et hjørne, en dunge sand i et annet. Det er ikke så mye som skal til.
Der kan de gjøre kjeft mot hverandre, og ikke minst baksnakke slike som meg – folk som sitter pal på balkongen og ikke gjør en dritt, de fem dagene i året det er mulig. Irritasjon over sine medmennesker er tross alt kjernen i deres sosiale liv. Med en slik løsning er det ikke bare konene deres som får pause, men også vi andre, samtidig som vi unngår unødig slitasje på bordkledning og belegningsstein.
Det eneste heldige med disse vandrende ordensforstyrrelsene, er at de legger seg tidlig. Det må man antakelig når man skal opp før hanen galer for å fortsette naboplageriet. Så når jeg omsider har fått lagt poden, tross intens snekkervirksomhet utenfor soveromsvinduet, og sola har gitt opp å varme, kan jeg endelig ta på dunjakke og votter og sette meg ut for å nyte siste rest av maikvelden, i ro og fred.