Alle vet hvordan dette vil ende, men døra til Norge er stengt selv om flyktningmottakene her står tomme. Vi har tross alt et labilt hyttefolk å ta oss av som trenger ekstra oppfølging og støtte gjennom påska.

Det er hardt å skulle oppdra barn til anstendige mennesker, når man må skjerme dem mot tvilsomme verdier fra ledere som burde være rollemodeller. Det er ikke bare korona-smitte som bekymrer i foreldrerollen for tiden.

Flyktningeleirene i Hellas er ikke bare overfylte, mennesker dør av kulde, mangel på mat og klær. I Moria-Leiren i Lesvos bor 20.000 flyktninger i en leir beregnet for 3.000. Av disse er 7.500 barn, mange av dem enslige.

Flyktningene har lenge levd i den ytterste nød, de siste månedene har de i tillegg blitt terrorisert av myndigheter og høyreekstreme grupper. Enslige barn og familier tortureres med tåregass, skudd og batonger.

Lidelsene er så prekære og forholdene så grusomme at det er vanskelig å formidle. De frivillige hjelpeorganisasjonene prøver likevel, med tydelig og høy utestemme, men også de har blitt angrepet. Mange er tvunget til retrett.

Det pågår en krig mot flykninger i Sør-Europa. Terror som Norge gjennom sin passivitet, støtter i allianse med EU. Båtflyktninger reddes ikke lenger opp fra havet, de drukner som rotter. Mens enslige barn, helt ned i spedbarnsalder, skriker desperat fra den iskalde kloakksumpen, roper Europamobben i kor: Grensene er stengt, ikke prøv deg!

Mens situasjonen har eskalert mot stadig nye avgrunner, har den norske regjeringen tviholdt på mantraet: «Vi venter på en felles europeisk strategi, men vi hjelper der de er. Vi sender feltsenger til Hellas.»

Hvor benektende er det mulig å bli? Folk dør der de er, i flyktningeleirene som har sprengt kapasiteten for lenge siden. Hvordan kan noen feltsenger hjelpe tusenvis av barn i bleiealder, som er helt uten omsorgspersoner i et katastrofeområde?

Det rapporteres om at toåringer er så desperate at de river ut sitt eget hår og stanger seg til blods. Vi ser på den dypeste desperasjon som er mulig å uttrykke for et barn. Norge har plass, kompetanse og ressurser til å hjelpe, gjennom passiviteten blir vi isteden overgripere.

Om jeg hadde forlatt mitt barn for å fryse i hjel uten mat og klær på en feltseng, hadde heldigvis Barnevernet grepet inn. Med hvilken rett kan statsledere utøve en kollektiv og systematisk omsorgssvikt mot klodens flyktningebarn?

Når korona-epidemien, hvert øyeblikk, tar strupetak i disse leirene er tragedien et faktum. Det finnes ikke sanitærforhold som toaletter, vann, såpe eller dusj. Folk bor i en maurtue av søppel. Samtlige er å regne som i risikosonen, siden flyktningene allerede er helt på bristepunktet av sult, vanskjødsel og traumer. Om noen behandler dyr på denne måten i Norge, blir de fengslet.

Europa har altfor lenge stått samlet og sett bort fra galskapen. Men nå er en moralsk fortrengning ikke lenger mulig, derfor har sju europeiske land nylig snudd og vil ta imot noen av barna og barnefamiliene. Men ikke Norge. Ikke faen.

Det er ikke lett å oppdra barn når ledere opptrer som bøller, når de sier rett ut at det er viktigere å beskytte egen overflod enn å være et medmenneske. I dag vet skolebarn at en av verdens mektigste ledere heter Trump og er en selvopptatt, løs kanon. En verdensleder som lenge benektet hele epidemien.

Det engster dem, gjør dem utrygge både på autoriteter og fremtiden. Foreldre må ofte betrygge barna, si at Trump bor veldig langt unna og ikke påvirker Norge noe særlig. Verre er det å forklare at Norges ledere ikke hjelper barn i nød, fordi barna kommer fra andre land.

Nå må regjeringen ta grep, følge de andre sju europeiske landene og ta ansvar. Vise norske barn at solidaritet handler om mer enn stengte skoler. Vise verdens barn at vi ikke hater dem, at vi ikke aksepterer at de henrettes som skadedyr under epidemien.

Humanitære organisasjoner har nylig samlet nærmere 50.000 norske underskrifter på at barna i Moria-leiren skal evakueres nå. Disse overleveres regjeringen i dag som bevis på at det er mulig å tenke solidaritet også bortenfor duften av brunost og oppdrettsnæring. Nå haster det.