I Troms og Finnmark sank tallene med henholdsvis 600 og 393 innbyggere. I Nordland har det blitt 912 personer færre i løpet av fjoråret. Tromsø har i tiår etter tiår vokst kraftig, med om lag 1000 nye innbyggere hvert år. Befolkningsveksten i de største nordnorske byene kom fra omlandet og så utlandet. Men nå er bygda tømt og innvandringen stanset.
Det lokale næringsliv i kommunene har vært skrudd sammen for å håndtere denne veksten. Det har vært behov for å bygge mellom 600-1000 nye boliger hvert eneste år i Tromsø. Samtidig har store, nye offentlige og private byggeprosjekter blitt realisert for å huse studenter, arbeidstakere, eldre og skoleelever.
Når nå veksten i landsdelshovedstaden og de andre byene nesten har stanset opp, må bedrifter i denne bransjen si opp ansatte og overskuddene reduseres. Skatteinntektene til kommunene har vokst kraftig de siste årene og mangt et kommunalt overforbruk er reddet av en enda større «uforutsett» økning i skatteinngangen.
Når veksten i skatteinntektene bremser opp, vil det skape et ytterligere behov for kutt og nedskjæringer i de kommunale budsjetter. Det vil komme på toppen av de kraftig kutt som allerede er vedtatt og eventuelle underskudd fra 2019 som må dekkes inn.
Evner de ledende politikere og embetskvinner og menn i Nord-Norge å tenke flere tanker samtidig? Er alt søkelys på internt drift av organisasjonene, budsjettfloker og innledende skilsmissetanker? Eller har de ledende folkevalgte og statens øverste representanter tenkt å forsøke å snu denne utviklingen?
Vintermøtet til fylkesmann Elisabeth Vik Aspaker og NHO Arktisk sin årskonferanse med direktør Målfrid Baik spissen tok opp utfordringen. Men det kan ikke registreres noen nye, store politiske initiativ eller ny kurs på regionalt eller lokalt plan i Tromsø og Troms og Finnmark. Hva gjør ordfører Gunnar Wilhelmsen og fylkesrådsleder Geir Inge Mo med denne store utfordringen?
Legges det gode strategiske planer for hvordan ny vekst kan skapes, basert på våre naturgitte fortrinn og med folkelig aksept? Fylkesrådsleder i Nordland, Tomas Norvoll, har skjønt alvoret og vært krystallklar på at noe måtte skje.
Befolkningsnedgangen snus ikke ved å gjenopprette et lensmannskontor eller 10. Det er grenser på hvor mange statlige arbeidsplasser som kan flyttes, men distriktsminister Linda Hofstad Helleland burde tatt mål av seg å slå tidligere minister Victor Normans flyttesjau. Landsdelene trenger å se at det sentrale statsapparatet gjør noe konkret. Det kan bidra til å snu det mentale bildet om sentraliseringen.
Nye og lønnsomme arbeidsplasser er noe av det vanskeligste et lokalsamfunn kan skape. Det kan ikke vedtas, det må skapes i et samspill mellom private bedrifter og offentlige myndigheter. Kongsberg-gruppens kraftige vekst, med KSAT i spissen, er et meget godt eksempel på en langsiktig satsing på forskning og utdanning, naturgitte fordeler, strategiske satsinger fra myndighetene og aller viktigst; dyktige ansatte og ledere.
Det første som må skje er at kommunene, fylkene og statlige myndigheter må endre holdninger til nye tiltak, initiativ og bedrifter innenfor naturbaserte verdiskaping. Det er helt nødvendig med et positivt utgangspunkt til nye planer og tiltak fra bedrifter, myndigheter og enkeltpersoner.
Det må tas langt færre hensyn til alle innsigelsene som kommer mot nesten ethvert prosjekt. En ny kultur må skapes i etatene, der tiltak som innebærer nye arbeidsplasser i distrikt og by løftes fram. Byråkratier må lete etter grunner til å si ja, ikke lete etter grunner til å si nei. Det utdelte skjønnet som er gitt byråkratene må brukes med klokskap og visdom, når foretaksomme personer vil etablere ny næringsvirksomhet eller utvide eksisterende.
En god byvekstavtale for næringsliv og innbyggere i Tromsø er helt nødvendig, uten den vil næringslivet ikke få lov til å ekspandere her. Dette er gjennomført i Harstad og Bodø allerede. Næringsarealer må vernes og ikke omreguleres til boliger. Næringslivet trenger nå alt av næringsareal som er å oppdrive og som er ferdig regulert i arealplanene.
Den eneste måten å skape ny varig vekst på er, å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser, aller helst i eksportrettede, bærekraftige næringer med et globalt marked. Landsdelen har alltid levd av eksport og må derfor satse videre i det globale markedet. Slike bedrifter er også de aller mest attraktive for folk som er på utkikk etter spennende jobber i nord.
Bedrifter og innbyggere ønsker å bidra til å snu den negative trenden. Derfor er det et håp at kommunal og fylkeskommunal drift ikke sluker politikerne helt. Det er behov for sterke politiske grep og initiativ i samarbeid med næringslivet for å løse landsdelens største utfordring.