I dag er det to år siden den verste dagen i norsk etterkrigshistorie. Datoen 22. juli er blitt et begrep på linje med ”nineeleven” i resten av verden. 22. juli 2011 var den dagen idyllen sprakk her i Norge. Den dagen 77 mennesker mistet livet etter at Anders Behring Breivik først sprengte regjeringskvartalet i lufta for deretter å ta seg til Utøya hvor han skjøt ned AUF-ungdommer på rekke og rad. En grufull opplevelse for alle som var på Utøya og kjente dødsangsten på kroppen da de ble klar over hva som foregikk. Og en uvirkelig opplevelse for alle oss som ikke var der, men som gjennom direktesendt fjernsyn tok del i tragedien minutt for minutt etter hvert som den vokste. En forferdelig dag som det nesten er umulig å sette sterke nok ord på.

I kjølvannet av terrorhandlingene satte regjeringen ned den såkalte 22. juli-kommisjonen som ble ledet av Alexandra Bech Gjørv. Kommisjonen la fram en tankevekkende rapport for snart ett år siden. Den konkluderte med at terrorhandlingene kunne vært forhindret gjennom iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak. Videre at myndighetenes evne til å beskytte mennesker på Utøya sviktet, at evnen til å erkjenne risiko og ta lærdom av øvelser har vært for liten og at ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig. Tøffe konklusjoner som skapte enorme utfordringer for regjeringen.

Men det mest tankevekkende 22. juli-kommisjonen konkluderte med, var at det trengs utvikling og grunnleggende endringer av holdninger, lederskap og kultur for å hindre tragedier som terroren 22. juli 2011. Så er spørsmålet to år etter den grufulle dagen og ett år etter kommisjonens rapport: Står samfunnet bedre rustet i dag enn for to år siden til å hindre og å takle katastrofer som eksplosjonen i Regjeringskvartalet og massakren på Utøya? Forhåpentligvis er svaret ja. Men det er ekstreme endringer offentlige etater og samfunnet for øvrig må igjennom før svaret kan bli et entydig ja.

Mens de mangler kommisjonen pekte på blir utbedret, lever mange mennesker videre med de ekstreme opplevelsene på Utøya og i Regjeringskvartalet. Mange har utvilsomt taklet dem uten å få resten av livet ødelagt. Men det er også mange som sliter ekstremt. Disse må få all den hjelp som samfunnet er i stand til å gi dem. Samtidig må vi alle bruke dagen i dag til å tenke igjennom grusomhetene for to år siden og i fellesskap gjøre det vi kan for å bidra til å hindre at vi får oppleve et nytt ”22. juli”. Norge er nemlig ikke lenger en idyllisk andedam. Det er et faktum vi alle må ta inn over oss.