Arctic Race of Norway er et storstilt idrettsarrangement – som gjennom årene også har gjort et storstilt innhogg rundt om i kommunekassene.

Som iTromsø avdekket torsdag, er kravene til kommunene som inngår avtale med det Nord-Norge-baserte sykkelrittet både omfattende og til dels kostbare. Gratis veiarbeid, overnatting, parkering, frivillige og toaletter er kun noen punkter på en lengre kravliste fra Arctic Race – krav som dessuten er absolutte og ikke gjenstand for forhandlinger.

Av 11 vertskommuner som iTromsø har undersøkt i landets fire nordligste fylker, peker Tromsø kommune seg ut som kommunen som har brukt mest penger. Tromsø var vertskommune både i 2014, 2017 og 2021, og politikerne satte totalt av 10 millioner kroner til å dekke utgifter og folkefest til rittet.

Overslag iTromsø har gjort tyder på at den totale prislappen for alle vertskommunene kan ha vært opp mot 100 millioner kroner siden oppstarten, da også medregnet til dels betydelige lønnsutgifter til kommunalt ansatte. I tillegg kommer drøyt 100 millioner kroner i statlig og fylkeskommunal støtte.

Det er altså betydelig med offentlige penger som er pløyd inn i det internasjonale etapperittet her i nord. Samtidig skal det understrekes at Arctic Race of Norway har utviklet seg til å bli et stort idrettsarrangement, som i tillegg til en rekke profilerte sykkelryttere og deres gedigne apparat, samler tusenvis av skuelystne rundt i de nordnorske kommunene.

Arctic Race of Norway påpeker at de alene har kjøpt tjenester direkte fra næringslivet i Nord-Norge for rundt 150 millioner kroner, etter egne beregninger. Sykkelrittets fire etapper direktesendes dessuten til 150 land.

Beregning av profileringsverdi vil det alltid være heftet stor usikkerhet rundt. Og ikke alle vertskapskommuner har sett den store effekten i etterkant. Kanskje har heller ikke alle hatt så voldsomt mye å by på. Legger man Arctic Races egne beregninger til grunn, har imidlertid sykkelfesten hatt en total profileringsverdi på opp mot to milliarder kroner.

Det store spørsmålet blir til syvende og sist om man får nok igjen for pengene. Et av de beste argumentene for fortsatt bruk av skattepenger på Arctic Race, er at sykkelrittet er et av få store internasjonale idrettsarrangementer som faktisk kan gjennomføres i Nord-Norge uten – tross alt – voldsomme investeringer og kostnader. Her brukes jo Nord-Norge slik Nord-Norge faktisk er.

Like fullt er det på tide at man nå, etter ti år med Arctic Race of Norway, får gjennomført en uavhengig, offentlig evaluering av om dette er vel anvendte penger.

Rundt 200 millioner offentlige kroner over ti år, av dem rundt halvparten kommunale, er kanskje ikke ekstremt mye penger i den store sammenhengen. Men for den enkelte kommune som balanserer på en økonomisk knivsegg, og som har flust med uløste oppgaver, bør det være avgjørende å kunne vurdere en eventuell deltakelse i sykkelfesten på et bedre grunnlag enn det som fins tilgjengelig i dag.