Renovering av hus og leiligheter er populært å skrive om. I den «nye» mediehverdagen skal du ikke lete lenge før du finner en kjendis eller idrettsutøver som åpner opp dørene sine for pressen. Aller best blir det hvis de også kan fortelle litt om hva de har gjort i huset.

Slike saker leses voldsomt, fordi det appellerer til det gjenkjennelige i oss alle. Hvordan folk vi kjenner fra TV-skjermen eller nettaviser har det hjemme hos seg selv, utløser nysgjerrigheten hos mange. Skaffes det bilde eller video av hvordan det så ut før oppussing begynte, er det topp.

Å følge TIL det siste drøye tiåret har vært som å se et ærverdig hus forfalle, for deretter å bli renovert til det bedre. Nedrykket høsten 2019 sendte klubben ut i en usikker tilværelse etter lengre tid med stadige nedturer.

Frykten for at TIL ikke skulle komme opp i Eliteserien igjen var reell, og når man står med begge beina i gjørma, er det lett å tenke negativt. For snart fire år siden gikk ikke tankene på om TIL skulle kjempe i toppen av norsk fotball, men heller om når byen skulle få et lag som i det hele tatt hadde noe å gjøre på øverste nivå.

Lag som jevnlig har medgang og ofte er i toppen, tror jeg har en annen type verdsettelse av suksess, enn klubber som heller sjeldent er helt der oppe.

TIL er i den siste kategorien. Om få år har Gutan vært 40 år på øverste nivå, siden opprykket høsten 1985. Åpenbart en bragd, men ikke helt uten skjær i sjøen. Vi må være ærlige, mange av disse sesongene har TIL vært et middelmådig lag, eller helt i bunnstriden. Hvor mange ganger har ikke byens befolkning latt seg frustrere etter nok et tap på Alfheim en kjølig høstkveld, eller sittet hjemme foran TV-en for å bevitne nok et bortetap?

Forventningene har periodevis derfor vært heller lave. Dette er imidlertid raskt glemt når suksessen kommer, og gir fortellinger som skriver seg inn med stor skrift i byhistorien. Cupgullene i 1986 og 1996 er to fyrtårn. Det samme er en rekke europacupopplevelser gjennom årene, for ikke å glemme sølvmedaljene i 1990 og 2011.

Der er vi igjen i 2023. Etter 28 av 30 seriekamper har TIL i 19 av disse vært blant de tre øverste lagene, og med bare to runder igjen er TIL på bronseplass. Det er slutt på å bortforklare og nedsnakke suksessen, når den har vart over såpass lang tid. Tidligere i sesongen var det lett å tenke at dette ikke kan vare, at dette bare var et blaff. I hvert fall hvis man skal tro mange av ekspertene, både de selvutnevnte og de betalte.

TIL er imidlertid et av Eliteseriens beste lag, og det har gjort at folk igjen vil assosieres med klubben. Folk kommer på kamp, sponsorer er langt mer velvillige til å være med på laget og ikke minst: Andre og større klubber ser verdien i å hente spillere og trenere fra Tromsø.

Mye har vært skrevet og sagt om hvorfor en klubb som TIL med såpass lite budsjett kan hevde seg over tid. Litt av svaret er at TIL har valgt en strategi ut fra hvor de faktisk er, og gjennomført den. Hentet spillere andre ikke så potensialet i for småpenger, prioritert egne akademispillere og latt være å sparke treneren når det buttet litt imot.

Hvordan man ser på TIL i høst handler derfor om perspektiv. Hvis forventningene er at TIL skal berge plassen, blir en fjerdeplass ingen skuffelse. Hvis man heller, som undertegnede, har justert forventningene i tråd med hva som faktisk skjer, er det en stor nedtur hvis TIL ikke tar medalje.

Kanskje er det skamløst, når vi innerst inne vet hvor TIL har vært både resultat- og omdømmemessig for inntil kort tid siden. Men hvis vi som bor her i «isødet» ikke kan tro på medaljer etter en så god sesong, får vi heller bære stempelet som naive.

Hvor TIL går videre etter denne sesongen vet vi like lite om som vi kan spå helgas lottotall. Det eneste som er sikkert er at nedturen vil komme én gang. Da kan vi ta oss råd til å bli skuffet eller til og med forbannet om Gutan svikter oss nå.

Europacupen, dit de tre beste lagene i Eliteserien havner, er jo mye kulere med TIL i potten. Sånn skamløst sagt fra nord.