«Er jeg adoptert?»

Moren min måtte spørre foreldrene sine. Hennes tre eldre brødre var alle lyshårede. Hun hadde svart hår og skjeve øyne.

Men nei, hun var ikke adoptert.

«Er jeg samisk?», spurte hun.

«Nei, vi er ikke samisk».

Moren min har fortalt meg om dette mange ganger. Om følelsen av at det var noe foreldrene ikke ville si.

«Ei stund var jeg sikker på at jeg måtte være fra Kina. Det var jo noe de ikke fortalte meg».

Jeg var bare et barn da hun fortalte om dette, og så lo vi av historien. Hun var ikke fra Kina. For en tøysete ting å tro. Vi var jo norske. Og jeg husker at noen, av og til, nærmest i ei bisetning, kunne si at det kunne jo hende vi hadde litt samisk slekt i en eller annen grein for veldig lenge siden, for det har sikkert de fleste i Nord-Norge.

Men i fjor fikk historien en ny slutt. Eller begynnelse. Vi sjekket. Kunne det være noen samiske slektsbånd bakover i tid?

Jeg har ei kusine som er god på slektssøk. Hun fikk navnene på besteforeldrene til moren min. Da resultatet var klart, sa hun: «Dette er det enkleste søket jeg noen gang har gjort». Resultatet overrasket oss. Alle var samiske. Alle var fra Ullsfjord.

Oppdagelsen førte meg ut på en liten reise. I høst fikk jeg bruke en måned til å lære mer om samisk kultur og historie i og rundt Tromsø. Jeg lærte at omtrent hvert eneste område som omringer Tromsø har samiske stedsnavn som går langt tilbake i tid.

At en samisk bosetting i Eidkjosen i fjor ble tatt prøver av og analysert og er rundt 1.000 år gammel.

At området ved rideskolen i Hamna sannsynligvis var fast plass for reinflytting til og fra Kvaløya (Sallir).

At Kaldfjorden var ei samisk bygd med flere samiske dialekter og at man kunne høre at det ble snakket samisk der for bare noen tiår siden.

At fornorskningen anses som total i områdene rundt Tromsø.

At tromsøfolk generelt vet så godt som ingenting om samer.

Faren min var bygutt. Da mener jeg ikke: «Faren min var født og oppvokst i Tromsø». Jeg mener at han var bygutt som i «byyygut». Denne egne sjangeren av tromsøfolk i alderen 60+ som konkurrerte om å komme mest mulig fra Tromsø i så mange generasjoner som mulig, som om det var noe man kunne vinne i.

Faren min ble født i Grønnegata. Han var av den typen som snakket om Bukta og mente Hansjordnesbukta og visste hvem som var født i hvilken gate og om de var bygutt eller bone. Han var så opptatt av å være fra byen at han lot være å fortelle at han hadde kjøpt hus på Kvaløya sammen med moren min.

Så viste det seg at han ikke var så mye bygutt som han likte å tro. Den samme kusina som sporet opp moren mins familie, sporet opp faren mins familie og hun fant dype samiske røtter til både Grøtøya utenfor Ringvassøya og helt opp til Kautokeino og at vi er i slekt med sametingspresidenten.

Jeg husker at farmoren min sa hun kunne gande, men at hun var mest opptatt av å ta på seg pelskåpa og dra til byen hver eneste lørdag for å promenere gjennom Storgata der de måtte snakke med hvert eneste menneske som bevegde seg gjennom byen. Jeg husker hun fortalte at vi ikke måtte vinke til nordlyset med et hvitt tørkle.

I fjor fikk jeg kofte. Det synes noen i familien min er rart. At jeg «tar den helt ut». Dette samiske. Jeg vet ikke hva som fikk mine oldeforeldre til å slutte å være samiske. Kanskje de ble tvunget? Hvor stor var skammen? Det kan virke som om skammen fortsatt sitter litt igjen.

Det var noe av det sterkeste ved filmen «Ellos Eatnu – La elva leve», Ole Giævers film med utgangspunkt i Alta-aksjonen. Skammen og hvor dypt den sitter, også blant dem som var oppvokst som samer.

Jeg har aldri opplevd å bli utsatt for hets. Jeg har aldri måttet kjempe for kulturen min. Jeg har aldri trengt å bekymre meg for om jeg må forberede barna mine på at de kan bli hetset. Det skyldes at mine oldeforeldre valgte bort det samiske. Men nå tar jeg det tilbake. Og det er jeg ikke alene om å gjøre. Aldri har det vært flere samer i Tromsø. Aldri har så mange tatt kulturen tilbake.

Jeg er ikke naiv. Det er ingen tvil om at samfunnet fortsatt har en lang vei å gå. Det er dessverre lenge til samehets ikke er et problem. Det er fortsatt slik at mediehusene må overvåke kommentarfelt ekstra nøye i alle saker som handler om samer. Det er fortsatt slik at samene ikke opplever å bli tatt på alvor. At budsjettet til operaen er større enn Sametinget og det oppleves som et signal om hvor mye samisk kultur er verdt.

Nå er det rundt ett år siden vi oppdaget familiens samiske historie. «Jeg er fortsatt i sjokk», sa moren min senest i forrige uke. Ikke på en negativ måte. Men fordi hun måtte ha det svart på hvitt før hun skjønte at hun var samisk. Det var det som måtte til for at hun skjønte at hun ikke var adoptert eller fra Kina, hun var samisk og fra Ullsfjord. «Det ble jo bare feid bort, hver gang jeg prøvde å ta det opp, og da virket det heller ikke så viktig». Nå har brikkene falt på plass. Alle gangene hun har fått spørsmål om hvor hun kommer fra. Plutselig har hun fått et svar.

I år skal vi feire samenes nasjonaldag for første gang. Jeg vet ikke hvordan oldeforeldrene mine hadde det, men mamma og jeg skal feire, spise reinskav og skåle og lage kake. For det har vært en fin oppdagelse, et lærerikt år. Det kunne man ikke si med like stor selvfølgelighet for bare ti år siden.

Vi kan også feire at hele tromsøsamfunnet har kommet lenger. Same er ikke lenger et skjellsord, slik det var på 70-tallet. Bare det at jeg kan skrive en kommentar om å være samisk på side to i byavisa viser at vi har endret holdninger. I fjor tok VG, den største avisen i Norge, til orde for å gjøre 6. februar til helligdag og skrev lederen på nordsamisk. Det har aldri blitt laget mer samisk film og TV-serier. Det har aldri vært større aksept for å ta tilbake samisk kultur. Det er fint å ta med seg i dag og virkelig verdt å feire.

Lihkku beivviin!