Torsdag ble Kvenfolkets dag feiret med spennende arrangementer både på Universitetet og Tromsø Museum, og ellers rundt om i regionen. Det var flaggheising rundt om på kommunens skoler og utenfor rådhuset. Flere arrangementer har vært gjennomført i løpet av «Kvensk uke».

Det siste året har vi merket en klar vitalisering og et større engasjement for kvensk oppvåkning, men det opphever ikke det faktum at det trengs flere tiltak for å berge et presset språk og kulturuttrykk.

Det er en av årsakene til at det er store forventninger til Sannhets- og forsoningskommisjonen, både opptegningen av det historiske bakteppet og de tiltakene som foreslås for å bøte på de skjøre og gjerne personavhengige faktorene som spiller inn i en redningsoperasjon for en hel minoritet.

2023 er derfor på mange måter en prøvestein for hvor høyt kvensk og norskfinsk kultur holdes her til lands.

Derfor opplever vi også en slags frykt for at det kvenske skal havne i skyggen av fornorskningen av det samiske. Det er forståelig. Vi tror det er viktig å ha for seg hvor sammenvevd kultur, språk og livsanskuelse er på Nordkalotten – og at forsøkene på en kulturell assimilering i bunn og grunn har vært et felles angrep på minoriteter og mangfold.

Det bør også speiles i kommisjonens arbeid. Det bør ikke være noen motsetninger – og det er spesielt uklokt å lage motsetningen når alle fortjener å bli sett. Både av omgivelsene og myndighetene. I en verden full av migrasjon, er det er godt poeng å ha med seg hvorfor det finnes så mange stier på kryss og tvers i vårt eget landområde.

Kvenfolkets dag var i seg selv en milepæl, da dagen manifesterte seg og flagget vaiet i vinden, men bare de siste årene har en rekke prosesser kommet i havn med suksess, som etableringen av Kvääniteatteri AS, et nasjonalt teater i Nordreisa som har potensial til å løfte bevisstgjøring og stolthet flere hakk. Samtidig ligger det mye kjærlighet og omsorg i vandreutstillingen Tuulessa som bergtok mange i 2022.

Uten å ha med seg en felles historisk plattform, kan det være vanskelig å ha med seg fellesskapet som limer sammen følelser og identitet. Det samme gjelder naturligvis for språket, som kanskje blir den viktigste markøren for å berge det tapte.

Som kjent er det ingenting som kommer av seg selv. Den kvenske kulturen trenger oppmerksomhet og tilstrekkelig anerkjennelse i tiden som kommer.