Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim er ansatt som direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i det regionale helseforetaket Helse Nord. «En avis med hjerte for Nord-Norge bør gjøre jobben sin som vaktbikkje, i stedet for å logre for helsetoppene,» har jeg skrevet tidligere. Nå har vaktbikkja abdisert og skal bli førerhund for Marit Lind.

Fjellheim har beredt grunnen godt. Selv om jobbskiftet kom som en overraskelse på mange, var han en helt åpenbar kandidat for stillingen. Ansettelsen er et nydelig, strategisk grep fra foretaksledelsen. Mange av oss har stusset over at Nordlys ikke har vært mer maktkritiske overfor minister, direktører og andre med fine titler med «helse-» foran.

Det er «pinlig åpenbart at Fjellheim er fullstendig i utakt med oss såkalt vanlige folk,» skrev jeg i desember i fjor. Med «vanlige folk» mener jeg for eksempel pasienter med pasientrettigheter og helsepersonell med arbeiderrettigheter.

Vi som etter beste evne lever våre liv i nettopp Nord-Norge, og kanskje ikke har delt Fjellheims intense interesse for pissekonkurransen mellom landsdelens to største byer. Utakten skulle betale seg godt. Konsekvensen for Fjellheims del ble direktørtittel, millionlønn og (sikkert betalt) pendling til – hold deg fast! – Bodø.

Pressen skal stimulere til en åpen og konstruktiv samfunnsdebatt. De har et særskilt ansvar for at ulike syn skal komme til uttrykk, som det står i Vær varsom-plakaten, og dermed bidra til at vanetenkningen knirker i sammenføyningene.

Som mangeårig politisk redaktør har det hendt at Fjellheim har glemt dette samfunnsoppdraget. Iblant har han vært helt fortapt i polarisering, fiffige ordspill eller å tilfredsstille kjernepublikummet. Nettopp i debatten om helsetilbud i nord, har han satset tungt på karakteristikker og «splitt og hersk»-taktikk. Hersketeknikker og nedlatenheter vil trolig også komme godt med i hans nye jobb.

Skjalg Fjellheims meningsmotstandere er «alarmister» som trenger «realitetsorientering». I tillegg er de «middelaldrende kvinner og menn som snakker høyt og vil at alt skal være som før», og det var vel neppe ment som en kompliment.

Etter beslutningen om nedleggelse av ABC-enheten ved Ullevål sykehus, kunne en leder i Nordlys melde at «bloggere, influensere og kjendiskvinner» i Oslo «rykker ut» fordi de mister tilbudet om å føde med «duftlys». Denne forakten for pasientene tar han altså med seg inn i helseforetakets toppledelse.

Nå har vi i nord har fått vår egen ABC-sak, ved at flere fødesteder i landsdelen igjen er nedleggingstruet. Det har vært pinlig stille fra landsdelsavisa i den anledning. Mener pressemannen Fjellheim at kvinner på Finnsnes bør kunne velge å føde slik de selv ønsker, eller er det kvinner i sin alminnelighet han ikke har noe til overs for? Det får vi aldri vite.

21. september fikk vi antakelig siste livstegn fra den helsefikserte redaktøren. Da skrev Nordlys på lederplass at rekrutteringskrisen i lavlønnsyrker – blant annet i helsesektoren – ikke bør løses ved å heve lønningene til de som jobber på gulvet. Det er nok musikk i helsetoppenes ører, men ikke så mange andres.

Fjellheim får nå ansvaret for samfunnskontakt i våre felleseide sykehus. Da er det vel rimelig å anta at han skal ha kontakt med samfunnet. La oss håpe det ikke begrenser seg til Ingvild Kjerkol, og at den forhenværende redaktøren en gang iblant kaster et blikk nedover, på oss som bruker, jobber i og finansierer helsetjenestene. Vi som er samfunnet.

Jeg kan slutte meg til lykkønskningene som sier at dette er rett mann på rett plass. Men det er ikke nødvendigvis en kompliment, det heller.